Barokken (ca 1600 til ca 1750)

Hovedpunkter - sentrale stiltrekk

Tilbake til musikken igjen:

• Subjektiviteten bryter igjennom
• Musikk for aristokratiet
       - opera for å kaste glans over fyrstebrylluper, kroninger osv
       - virtuose utøvere, "primadonnaer"
• Mindre vekt på polyfoni
       - cantus firmus forsvinner, a capella satser forsvinner
• Monodi: En rikt utsmykket melodisk linje som synges alene med et underordnet instrumentalt akkompagnement
       - Idé: Individets følelser uttrykkes lettest i en enkeltstemme!
       - Teksten blir her bestemmende for rytmikken
• Basso continuo: (=Generalbass) Dette er en akkompagnerende basslinje med bestemte akkorder som bestemmer satsens harmoniske utvikling
• Gjennomslag for det tonale system, dvs, dur-moll-systemet med DT-kadenser
       - Men det fantes overgangsformer utover i barokken også
• Affektlæren utvikles
       - Barokkens affektlære har dette utgangspunkt: Musikken skal uttrykke nokså spesifikke følelser og stemninger med største livaktighet og styrke ved hjelp av kjente musikalske virkemidler. Dette kan sees på som en videreutvikling av musica reservata-stilen fra renessansen
  
• Ideomatisk komposisjon - dvs det komponeres for bestemte instrumenter og stemmer
       - Det enkelte instruments egenart og tekniske muligheter blir utnyttet musikalsk. I renessansen "tok man det man hadde".
• Konsertprinsippet - solistisk og kontrasterende bruk av enkeltstemmer og grupper av stemmer.
• Dynamikk som vesentlig kompositorisk virkemiddel.
• Rytmisk todeling (rytmisk dualisme): Deler med regelmessig, metrisk rytme (danser, kor, arier). Andre deler med fri, umetrisk rytme (resitativer, improvisasjoner). (Ex. Toccata og Fuge, Resitativ og Arie)
• Metrum og betoninger: Taktarter og taktstreker blir nå vanlig - taktartenes regelmessige betoningsmønstre blir fremhevet (tunge og lette taktslag)

BASSO CONTINUO

Generalbassen som teknikk er uttrykk for barokkens klangideal: En rikt utsmykket melodilinje over et harmonisk fundament. Basso continuo-stemmen spilles da gjerne av ett eller flere akkordinstrumenter (cembalo, lutt, orgel, harpe m fl) og ett eller flere melodiinstrumenter (gambe, cello, kontrabass, fagott).

Notasjon: Basslinjen noteres, med besifringssiffer som angir den aktuelle akkorden (hvis denne avviker fra en treklang i grunnstilling).
Utførelse: Utøveren(e) spiller basslinjen og den/de som spiller akkordinstrument(er) improviserer utformingen av de akkorder som er oppgitt.

Typisk for generalbass-prinsippet er:

• Sterk vektlegging av bass-stemmen.
• Utskilling av bass og sopran som to vesentlige linjer i teksturen.
• Basslinjen er bærer av det harmoniske fundament for satsen.
• Likegyldighet overfor mellomstemmene.
• Harmonikken regjerer over kontrapunktet. Melodikken må innordnes i et harmonisk skjema.
• Generalbass-systemet gir store muligheter for improvisasjon og selvstendig utforming av akkordene.
• Generalbass-systemet muliggjør en friere dissonansbruk i melodien, siden harmonikken er tydelig fastlagt.

DET KONSERTERENDE PRINSIPP

Konsertbegrepet står sentralt i barokken, og det har sin opprinnelse her.
Eksempler fra tidlig barokk:

• Concertato madrigal: Madrigal med instrumentalstemmer som er likeverdige med sangen.
• Sakral konsert: Kirkelig vokalverk med instrumenter.
• Instrumental konsert: Stykke for forskjellige instrumenter. (Evt. hvorav én eller flere kan være solist(er).)

Typisk for den konserterende stilen er:
   - Instrumentene har selvstendige stemmer (ikke doblinger av sangstemmer).
   - Man komponerer ideomatisk (se ovenfor) og tildels virtuost for instrumentene
   - Man fremhever en enkelt stemme eller en gruppe stemmer i kontrast til en annen stemme eller gruppe.

Den konserterende stilen ble karakteristisk på 1600-tallet og la også grunnlaget for de senere konsertformer - solokonserten og concerto grosso. Det konserterende prinsipp inngår etterhvert også i mange ulike sammenhenger forøvrig - som eksempelvis i kantater, operaer, oratorier og ulike former for instrumentalmusikk.

BAROKKENS AFFEKTLÆRE

Dette idealet om å uttrykke bestemte følelser og stemninger ved hjelp av kjente musikalske virkemidler virker innenfor bestemte rammer:

• Det er ikke komponistens personlige følelser som skal fremstilles, men generelle menneskelige affekter.
• Virkemidlene er ikke et tilfeldig, intuitivt og individuelt uttrykksmønster, men et systematisk vokabular av musikalske figurer.
• Affektlæren kan sies å tilsvare språklig retorikk.
• Det benyttes stort sett det samme musikalske vokabular i instrumental- som i vokalmusikk.

TONALITET

Barokken bringer gjennomslag for det tonale system, dvs. dur-moll-tonalitet med den tonale kadens, Dominant - Tonika. Denne kadensformen blir etterhvert den vanligste i barokken.

I sen-barokken er dur-mollsystemet befestet:

• Alle akkordene som forekommer i en sats eller satsdel står i forhold til en treklang på grunntonene, tonika.
• Tonika blir støttet av subdominant og dominant. (Dominanten blir virkelig "dominerende"!).
• Midlertidige modulasjoner og tonale utsving skal ikke ødelegge følelsen av en sentral toneart.

Kristian Evensens musikksider Copyright © 2008 Kristian Evensen