Hvorfor filmmusikk?

Hvorfor er det musikk til film?

For enhver som er interessert i film - enten man går på kino eller holder seg til TV-ruten hjemme - så vil det oppleves som en selvfølge at filmens bilder vanligvis ledsages av musikk. Dette er en praksis som er så utbredt, at vi heller legger merke til det hvis musikken uteblir, enn når den er tilstede.

Det er et interessant historisk faktum at slik har det i det store og hele vært siden filmens første dager. Allerede ved den aller første filmfremvisning - Lumière-familiens forsøk den 28de desember 1895 ved Grand Café på Boulevard des Capucines i Paris - var "filmen" ledsaget av pianomusikk. I filmens første år hadde ikke musikkledsagelsen noen tilknytning til filmens innhold - man tok den musikk som var for hånden. Men det var alltid musikk tilstede.

Dette utvilsomme historiske faktum er så innlysende at det kan være vanskelig å reflektere nærmere over dette som fenomen. La oss stille spørsmålet: HVORFOR er det musikk til, og senere, i film? Dette spørsmålet har blitt forsøkt besvart på ulik vis opp gjennom tidene, av komponister, filmfolk og teoretikere.

De svarene som hart vært gitt kan grovt deles i fire kategorier: Kunsthistoriske, pragmatiske, estetiske og antropologiske/psykologiske.

Kunsthistoriske argumenter

Ved å se på fremføringen av dramatiske verk opp gjennom tidene vil man finne at det finnes en flere tusen år lang tradisjon for å ledsage sceniske fremstillinger med musikk. Allerede i antikkens Hellas hadde man musikk- og sang-ledsagelse til de store greske dramaer. I filmens mer nære fortid kunne man nevne opera, syngespill, ballett og vaudeville. I filmens barndom var det også vanlig at filmfremvisningene foregikk som en del av et varietéprogram - hvor musikken var en selvsagt del av det hele.

Pragmatiske årsaker

I filmens tidligere dager befant filmprosjektøren seg i samme sal som tilskuerne. Denne projektøren produserte ganske mye støy, en mekanisk, monoton dur. Denne støyen blir oppfattet som ubehagelig, og musikkens rolle var opprinnelig ganske enkelt å maskere eller kamuflere denne støyen med en for publikum mer behagelig lydkilde - musikk.

Estetiske betraktninger

Det har vært anført en rekke begrunnelser for filmmusikken som alle kan betegnes som estetiske.

De stumme skuespillerne på lerretet virker for tause uten musikk.
Det todimensjonale, flate, bildet tilføres en ny dimensjon, en slags dybde, ved hjelp av musikken.
Filmen består av en rekke ulike biter som er klippet sammen på en bestemt måte for å danne illusjonen av et sammenhengende forløp, et kontinuerlig narrativ, en sammenhengende "historie". Musikken bidrar til å skape en sammenheng i de oppstykkete bitene og gi filmen en mer eller mindre jevn, fremadskridende flyt.
Filmens rytme er en kunst av bevegelse, i bevegelse. Den unike rytmen som finnes i enhver film kan ideelt sett underbygges og fordypes ved hjelp av et musikalsk akkompagnement - siden musikken også er en kunst som befinner seg i tidens dimensjon.

Antropologiske / psykologiske forklaringer

Komponisten Hans Eisler er antakelig den første opphavsmannen til disse forklaringsmodellene. Her er tanken den at musikken har en magisk funksjon, den fordriver vår naturlige angst for mørket, og ikke minst, den angst de første tilskuere til levende bilder kan ha følt for disse spøkelsesaktige skyggene som livløst og likevel levende beveger seg over lerrettet. Musikkens funksjon skulle her likne det at et barn plystrer eller synger i mørket.

I tillegg kan musikken sies å bringe tilskuermassen sammen til et fellesskap - som i denne sammenheng kan oppleves som beskyttende.

I denne gruppen kan man også nevne argumentet om at det er vanskelig rett og slett å konsentrere seg hvis man forsøker å se en film uten lyd - i tillegg til at det hele blir mer kjedsommelig, ja kanskje også direkte plagsomt. Musikken bidrar til å holde oppmerksomheten festet til lerretet og den fremvisning som foregår der.

Det er verdt å merke seg at flere av disse forklaringsmodellene baserer seg på nyttemessige betraktninger, ikke kunstneriske. Dette kan være med på å forklare hvorfor det skulle ta et anselig tidsrom før komponister kunne tilkjempe seg retten til å komponere "kunstneriske" partiturer for filmen, etter at lydfilmen gjorde sitt inntog. Dette kan også forklare hvorfor det er relativt få betydelige partiturer til stumfilmer.

Søk etter mer: