Sonatesatsform

Tekst:

Sonatesatsform

Sonatesatsformen ble utviklet i den wienerklassiske perioden og ble en av de mest sentrale formtypene i denne perioden. Denne formtypen ble raskt så viktig at den har fått betydning for vesentlige deler av all klassisk musikk som er komponert senere. Sonatesatsen er en formtype som finnes i symfonier, kammermusikk, solosonater, avsnitt i operaer, ouverturer mm. Pionérer i å utvikle formtypen var Haydn, Mozart og Beethoven. Sonatesatsen fortsatte å være en sentral formtype utover i romantikken og på 1900-tallet.

Mange av komposisjonstypene som inneholder sonatesatsform er flersatsige. Eksempler på dette er symfoni (oftest med 4 satser), kammermusikk (4, av og til 3 satser), solosonater (oftest 3 satser) osv. Satsantallet kan selvsagt variere, det finnes komposisjoner med flere eller færre satser enn dette. Første sats (og ofte også én eller flere av de andre satsene) har ofte sonatesats-form.

Sonatesatsform, første definisjon

Den wienerklassiske, og for en stor del også den romantiske, sonatesats beskrives gjerne utfra en formoppbygning med følgende tre hoveddeler:

(1) Eksposisjon (som vanligvis repeteres): Denne inneholder et hovedtema (HT) (eller hovedgruppe av temaer) i tonika-tonearten, et ofte mer lyrisk sidetema (ST) (eller sidetema-gruppe) i dominant-tonearten (eller i parallelltonearten hvis tonika er moll), og en avsluttende epilog (gjerne med et eget epilog-tema (ET)), også i dominant- eller parallell-tonearten.
(2) Gjennomføringsdel: hvor motiver eller temaer fra eksposisjonen presenteres på nye måter eller kombinasjoner. Denne delen kan gjerne modulere til mer fjerntliggende tonearter.
(3) Rekapitulasjon (i blant kalt reprise): hvor det musikalske materialet fra eksposisjonen igjen blir presentert, men med alle temaer i tonika- (evt. tonikavariant-) tonearten. Etter rekapitulasjonen (eller som en avslutning av denne) kan det komme en coda.

Det kanskje aller mest sentrale i den klassiske sonatesatsen er toneartsforholdene her. Etter at hovedtema(ene) er presentert vil satsen modulere til dominant-tonearten. Når denne er helt tydelig etablert, gjerne med en fullstendig kadens, blir ett eller flere nye temaer presentert i denne nye tonearten. Men når de tematiske delene kommer igjen i den tredje og siste hoveddelen av satsen fører modulasjonene bare tilbake til hovedtonearten slik at alle temaene har samme tonale sentrum.

Toneartsforholdene i eksposisjonen representerer en form for musikalsk spenning som videreutvikles og intensiveres i gjennomføringsdelen. Toneartsforholdene i rekapitulasjonen representerer en form for musikalsk avspenning. Sonatesatsens tre hoveddeler muliggjør på denne måten en lang form med et stort musikalsk spenn. Den muliggjør også en form for musikalsk fortelling eller dramaturgi ved hjelp av samspillet mellom kontrasterende deler og toneartsforhold.

Se en analyse av Symfoni nr 94, 1. sats av Haydn for et eksempel på en slikt oppbygd sonatesatsform!

Dette formskjemaet vil passe svært mange wienerklassiske og romantiske sonatesatser, men i blant vil det ikke passe helt. F eks. kan det mangle en gjennomføringsdel, eller sidetemaet er ikke kontrasterende til hovedtemaet. Nye temaer kan innføres hvor som helst - ofte i gjennomføringen. Gjennomføringsdeler kan dukke opp hvor som helst (f eks. i codaen!). Andre elementer enn "tema" er viktige for å bestemme formen på satsen, osv.

På bakgrunn av slike innvendinger er det formulert en annen, mer generell måte å angi formprinsippene for sonatesatsen. Denne kan skisseres slik:

Sonatesatsform, andre definisjon

To tydelig adskilte deler. Den første repeteres vanligvis, den andre ikke så ofte.
I første del etableres tonika-tonearten, det moduleres til dominanten (eller den parallelle dur-toneart) og avsluttes med kadens i den nye tonearten.
Andre del begynner med ytterligere modulasjoner, og spenningen øker til et punkt ikke lenger enn halvveis igjennom denne delen,
hvor det kommer en kraftig markert tilbakevending til tonika, som faller sammen med en gjenkjennelig gjentakelse av åpningsmaterialet fra første del. Dette danner satsens høydepunkt.
Satsen fortsetter i tonika med en ny fortolkning av materialet fra første del (spesielt det som første gangen ble presentert i dominant-tonearten). Satsen avsluttes i tonika.

Generelle kjennetegn for sonatesats som satstype:

Periodisk struktur på melodikken kombinert med (stor) variasjon i rytme og tekstur.: Dette kan oppnås ved a) overganger fra én rytme, tekstur, toneart, dynamisk nivå til en annen, og b) gjentakelse av eller hentydninger til melodier, fraser og motiver man har hørt tidligere i satsen.
Generell bevegelse fra spenning til avspenning.: Modulasjon vekk fra tonika skaper spenning, retur til tonika gir avspenning. Høydepunkter av spenning og utløsning blir tydeliggjort som dramatiske hendelser innenfor den symmetriske strukturen.
Formmessig enhet.: Dette dannes ved at slike spenning-avspennings-prosesser dukker opp stadig og på alle nivåer, fra den enkelte frase til hele satsen. Sonatesatsformen slik den er beskrevet her, kan forekomme i en hvilken som helst sats, gjerne i alle satsene i en flersatsig komposisjon (symfoni, sonate, strykekvartett). Den kan også forekomme i musikk som ofte ikke regnes som symfonisk, f eks i ensembler i en opera.

Søk etter mer: