Stumfilmens musikk

Filmmusikk i stumfilmens epoke

Film og musikk har vært knyttet sammen helt fra filmens tidligste barndom - selv om man i starten manglet de tekniske muligheter til å ta opp og gjengi film og lyd samtidig og synkronisert. Disse mulighetene kom først på midten av 1920-tallet. Men ønsket om å kombinere bilder med lyd og musikk har tydeligvis vært tilstede helt fra begynnelsen. Allerede ved den aller første filmfremvisning - Lumière-familiens forsøk den 28de desember 1895 ved Grand Café på Boulevard des Capucines i Paris - var "filmen" ledsaget av pianomusikk.

Det har vært angitt ulike årsaker til behovet for musikk til film. Noen mener dette er en arv fra de tradisjonelle sceniske kunstarter som opera, syngespill, vaudeville osv. Andre hevder det var først og fremst for å dempe støyen fra filmprosjektøren. Andre igjen hevder at musikken lindrer en eksistensiell angst i forhold til mørket og det spøkelsesaktige ved en lydløs filmfremvisning. Endelig har det blitt fremført argumenter om at musikken gir dybde til det flate, todimensjonale bildet på lerretet. Se artikkelen "Hvorfor er det musikk til film?" for en nærmere diskusjon omkring disse momentene.

I filmens første par tiår oppfylte man behovet for musikkledsagelse ved at man hadde en pianist, en organist, eller et stort eller lite orkester tilstede ved filmfremvisningene. Dels ble det improvisert, dels ble det fremført komponert musikk.

I noen tilfeller ble det komponert musikk som var ment å fremføres samme med fremvisningen av en bestemt film. Saint-Saëns var blant de første komponister med bidrag her, til en film i 1908. Av andre betydelige komponister som skrev musikk til stumfilm kan nevnes Sjostakovitsj, Honegger, Richard Strauss, Ibert og Milhaud. Man måtte imidlertid vente til etter lydfilmens gjennombrudd på slutten av 1920-tallet før det å komponere filmmusikk skulle bli en selvstendig, høyt utviklet kunstart med sin egen stil og sin egen estetikk.

I stumfilmens epoke var det vanlig at pianisten eller organisten tok utgangspunkt i eksisterende musikk. Man tok utdrag fra kjente komponister som Grieg, Tsjaikovskij, Rossini, Liszt, Beethoven, Wagner m fl, og forenklet, forkortet og omarrangerte biter av deres musikk. Disse bitene ble så, sammen med populære låter og dansemelodier, et repertoar som man kunne benytte som grunnlag for "improvisasjon" ved pianoet eller orgelet under filmens fremvisning. Der hvor man hadde større orkestre tilstede, ble det også fremført arrangementer av slike bruddstykker.

Cue sheets

Hvilken musikk skulle man så velge? Her ble det tidlig snakk om en standardisering. På den ene siden ble det sammen med mange filmer publisert lister med musikkforslag, såkalte cue sheets. En slik liste kunne da bestå av en beskrivelse av hendelsen i filmen etter som den skrider frem, og for hver hendelse ville det være et forslag til musikkutdrag som kan spilles. Et par linjer i en slik slik cue sheet kunne se slik ut:

Sub-title or action	Style	Music suggested	Composer	Publisher
The wind! The wind!	Excited	Confession	Tchaikovsky	Liber
In the night	Stormy	"The flying Dutchman"	Wagner	Feldman

Musikkataloger - manualer

I tillegg til slike cue sheets - som jo var spesielt tilpasset den enkelte film - så hadde man manualer eller musikkataloger. Her var det en blanding av utgivernes egne komposisjoner og arrangerte utdrag av andre komposisjoner som ble benyttet. Disse musikkbitene, typisk på 1-2 linjer, var organisert etter kategorier av assosiasjoner og betydningsinnhold. Man kunne f eks slå opp på ordet "Høydepunkt" og finne underarten "Katastrofe", og der kunne man så finne 8-10 forslag til korte musikkbiter, gjerne med en ytterligere karakteristikk av uttrykket i det enkelte eksempel. På denne måten kunne en dirigent, pianist eller organist raskt finne frem til en passende musikk til enhver scene eller ethvert hendelsesforløp i en film - og selv sette sammen et passende program.

De tre store manualene som hovedsaklig ble benyttet var Zamenick: The Sam Fox Moving Picture Music Volumes (1913), Becce: Kinobibliothek (1919) i 12 bind (!) og Rapée: Motion Picture Moods for Pianists and Organists (1924). Det at man overalt benyttet de samme musikkatalogene bidro til en standardisering både av det musikalske materialet som ble benyttet og av de forbindelser som ble dannet mellom et bildeforløp eller en sort bildeforløp og et utvalg av musikkforløp.

Kinoorgelet

Kinoorgelet var et elektrisk instrument som kunne frembringe et stort repertoar av ulike klanger - fra pianoliknende og harpeliknende til orgelliknende lyder. I tillegg var de store kinoorglene utrustet med en rekke effekter som etterliknet realistiske lyder, slik som togfløyter, skudd, kirkeklokker osv. Dette ga da organisten muligheter til å legge til lydillustrasjoner etterhvert som filmen skred frem - i tillegg til et videre omfang av klanglig-musikalske muligheter enn det et piano kunne gi.

Stumfilmmusikkens karakter

Den tidlige standardiseringen av stumfilmmusikken var med på å etablere en oppfatning om hvordan musikk til film skulle være. Typisk her var jo: Musikken hadde korte fraser, korte avsnitt, korte temaer - og alt kan gjentas og varieres. Samtidig skulle musikken være kontinuerlig, sammenhengende - mer eller mindre under hele filmen. Musikkens materiale var i stor grad basert på samtidens populærmusikk sammen med den mer populære delen av det klassiske repertoaret fra 1800-tallet, særlig scenisk musikk som operaer og balletter, men også ouverturer og programmusikk.

Søk etter mer: