Wagner i Musikverein, Wien, 1875

Loge - person og element, kommentator og aktør

av Kristian Evensen

De fire elementene, jord, luft, vann og ild spiller sentrale roller i Wagners hovedverk Nibelungenringen. Verkets handling starter under vann, på bunnen av Rhinen og verket avsluttes med vann og ild - Rhinen går over sine bredder og Walhall går opp i flammer. Jorden er personifisert gjennom gudinnen Erda og Ringens sentrale person, Brünnhilde, flyr gjennom luften på sin hest Grane.

Ilden er her spesielt interessant siden den spiller en dobbelt rolle, både som en person og som et element - og forvandlingen mellom de to blir endog fremstilt scenisk i Das Rheingold. Loge, ildguden, er her sentral i det meste av andre, tredje og fjerde scene.

Sammen med vannet så virker det som ilden også til en viss grad er med på å starte og avslutte hele Ringen: Ilden blir antydet idet sola skinner på Rhingullet i begynnelsen. Både vann og ild er opprinnelige, rene og potensielt rensende, et potensiale som blir realisert i siste og avsluttende scene i Götterdämmerung.

Loges egenskaper som person er også fengslende. Hans noe gåtefulle kombinasjon av uforutsigbarhet og sluhet er meget fascinerende. Ofte inntar han en kommenterende, distansert holdning til den handling han er en del av. Dette synes han å begrunne med følgende utsagn om egen natur:

Mich kümmert's minder...
... denn halb so echt nur
bin ich wie, Selige, ihr!

It troubles me less:...
...for I'm only half as godlike
as you, you immortals!

(All translations, Stewart Spencer 93.)

Dette sier han noe flåsete til gudene da de alle (utenom Loge selv) brått eldes og avkreftes etter at kjempene har dratt av sted med Freia, ungdommens og kjærlighetens gudinne - som "tilfeldigvis" også er vokteren av treet med de gyldne epler, de samme eplene som sikrer gudene evig liv og evig ungdom.

Allerede ved sin første opptreden har Loge gjort det klart at han skiller seg fra gudene:

Zu Tiefen und Höhen
treibt mich mein Hang;
Haus und Herd
behagt mir nicht:
Donner und Froh,
die denken an Dach und Fach!

To hollow and height
my hankering drives me;
house and hearth
delight me not:
Donner and Froh
think only of house and home; ...

Ikke bare mener Loge seg smartere og mer selvstendig enn guder og andre vesener, han forventer også bevissthet om og takknemlighet for den avgjørende rolle han må ha spilt under fremveksten av en slags sivilisasjon. Her er Loges ord til Niebelungen Alberich da han sammen med Wotan besøker Nibelheim:

Im kalten Loch,
da kauernd du lagst,
wer gab dir Licht
und wärmende Lohe,
wenn Loge nie dir gelacht?
Was hülf' dir dein Schmieden,
heizt' ich die Schmiede dir nicht?
Dir bin ich Vetter
und war dir Freund:
nicht fein drum dünkt mich dein Dank!

In a frozen hole,
where you coweringly lay,
who'd have given you light
and warming fire
if Loge hadn't smiled upon you?
What use would your forgework have been
if I hadn't heated your forge?
I am your kinsman
and once was your friend:
so your thanks seem far from fitting!

I tillegg til Loges komplementaritet som ild og som person finner man andre komplementære motsetninger hos halvguden. Avslutningen av Götterdämmerung er allerede nevnt, hvor ilden bidrar til renselsen og den mulige forløsningen fra personers og samfunnets synder. Man kunne her helt naturlig hevde at ilden virker frigjørende. Sammenlikn denne scenen med avslutningsscenen i Die Walküre, hvor ilden har en innskrenkende, hemmende funksjon, nær sagt som et fengsel! Kan dette muligens være Loge - som intellekt - som gjør Brünnhilde - som intuisjon og empati - ufri? (Harry Kupfers sceniske løsning synes å peke i samme retning: Her lar han Brünnhilde bli omringet av en kube som synes å være matematisk nøyaktig i sine proporsjoner og som gløder nifst av sitt røde laserlys.) Og endelig, i sluttscenen i Siegfried - her er ildens funksjon å skremme, selv om denne funksjonen ikke blir virkeliggjort, Siegfried er (foreløpig) ute av stand til å føle frykt.

Loge, i sin fremtoning som element, som ild, viser seg med ulike aspekter - som innskrenkende, som skremmende og til slutt som frigjørende. Ildens karakteristikk er jo preget av uro, forandring og forvandling. Flammen er i stadig uro, dens form og retning forandrer seg ustanselig, og ilden i seg selv er en forvandling fra én substans og én tilstand til nye substanser og nye tilstander. Ser vi de tre sluttscenene an på ny, har de alle en fundamental karakter av forvandling. I sluttscenen i Die Walküre er det Brünnhilde som forvandles ved den magiske søvn og ildens fangenskap fra en gudinne til en dødelig kvinne, fra mektig og usårbar til avmektig og hjelpeløs. Ved innledningen til siste scene i Siegfried er det Siegfrieds eget sinn som synes å forvandles ved hans inntreden gjennom den for andre skremmende ild - fra det fremadstormende og fryktløst frekke til det ærefryktig forundrende og sårbart kjærlighetslengtende. Og endelig, ved avslutningen av Götterdämmerung, er det kanskje vi selv - vi - som forvandles fra fortvilede tilskuere til håpets deltakere - på dette samme punkt hvor fortid forvandles til fremtid og hvor historien forvandles til en ny begynnelse.

Går vi tilbake til Das Rheingold og ser på sluttscenen der, finner vi at Loge igjen spiller en dramaturgisk viktig rolle. Her opptrer han for siste gang som person. Loges avskjedsord preges av ironi og avstandstagen til gudenes blinde og forfengelige handlinger og gir oss som tilskuere og tilhørere den nødvendige distanse til den her altfor pompøse musikken. Wagner synes å foregripe 80 år før Brecht Verfremdungs-teknikken og stiller slik opp en helt avgjørende veiviser for hvordan hele det store verket, både tekst og musikk, skal forstås.

Vi finner på dette sted en meget overraskende parallell mellom Loges siste ord og de siste ord i boken 2001: A Space Odyssey som bygger på filmen av samme navn (Kubrick / Clarke; 1968):

Loge, ved slutten av Das Rheingold:

.. zur leckenden Lohe
mich wieder zu wandeln
spür ich lockende Lust.
Sie aufzusehren,
die einst mich gezähmt,
statt mit den Blinden
blöd zu vergehn,
und wären es göttlichste Götter!
Nicht dumm dünkte mich das!
Bedenken will ich's:
wer weiss, was ich tu!

.. to turn myself
into guttering flame
I feel a seductive desire.
To burn them up
who formerly tamed me,
instead of feebly
fading away with the blind -
and were they the godliest gods -
that seems to me not so foolish!
I'll think it over:
who knows what I'll do!

Star-Child, ved slutten av 2001: A Space Odyssey [A.C.Clarke]:

.. but he preferred a cleaner sky. He put forth his will, and the circling megatons flowered in a silent detonation that brought a brief, false dawn to half the sleeping globe.
Then he waited, marshalling his thoughts and brooding over his still untested powers. For though he was master of the world, he was not quite sure what to do next.
But he would think of something.

Walhall kan jo i likhet med de satelittbårne atomvåpen sees som et maktens og undertrykkelsens middel, og når Loge, i Götterdämmerungs siste minutter, endelig gjør dette øyeblikkets lyst til handling, så gjør han i bunn og grunn det samme som Star-Child gjør i slutten av 2001 - han gir menneskeheten en ny sjanse.

Loges ironiske, distanserende ord, og de ganger han omtaler seg selv, gjøres dermed på sett og vis til skamme; han liker å fremstille seg selv som kommentator på sidelinjen, mens han i virkeligheten tar aktivt del i handlingen - og dette på de dramatisk mest bemerkelsesverdige steder, ved eller nær avslutning og oppsummering av hver av de fire store dramaer.

Det er imidlertid ikke bare som finaleaktør Loge påvirker handlingens gang. Det viser seg også at han kan sette igang handlingsrekker. Dette skjer som regel nesten umerkelig - han kan med en setning, en antydning utløse ideer og handlinger hos hovedfigurene forøvrig. Eksempler på dette er hvordan han overbeviser Wotan om at han bør få tak i Nibelungens gull, han gir den samme Wotan den idé at Nibelungens Ring kan være av stor verdi for ham, han lurer Alberich til å la seg ta til fange og dermed miste gullet og Ringen - og han råder kjempen Fasolt til å beholde Ringen og ikke bry seg så mye om resten av gullskatten (noe som fører til brodermordet - Fafner slår Fasolt i hjel!).

Loge er som nevnt kanskje til og med tilstede i tetralogiens aller første begynnelse, men bare som en antydning, idet solen med sine første stråler skinner på Rhingullet på Rhinens bunn. Uten dette skinn...

... einem hell strahlenden Goldglanze ...
ein zauberisch goldenes Licht ...

... a brightly beaming gleam of gold ...
a magical golden light ...

...ville ikke Alberich engang blitt oppmerksom på gullet og handlingen i tetralogien ville aldri kommet igang.

Denne sidens URL er http://www.trell.org/wagner/hvemloge.html