Klassisk symfoni

Begrepet symfoni har blitt benyttet om en rekke ulike musikalske former opp gjennom tidene. Men når vi bruker ordet symfoni, tenker vi ofte på en musikalsk form som fikk sin utforming på midten av 1700-tallet. I denne typiske formen er symfonien et flersatsig verk, og det er visse satstyper og formtyper som er vanlige.

Symfonien på 1700-tallet har utviklet seg fra sin forgjenger, barokkens italienske sinfonia, også kalt italiensk ouverture. En sinfonia var i barokken en litt mindre viktig instrumentaldel av et større verk, f.eks. en kantate, et oratorium, en opera eller en suite. Den besto av tre korte satser, hurtig - langsom - hurtig, hvor disse ofte hang sammen uten pause. Satsbetegnelsene var da vanligvis: Allegro - andante - allegro (eller presto).

De viktigste sentrene for utvikling av barokkens - uselvstendige - sinfonia, til den selvstendige og etter hvert stort anlagte wienerklassiske symfoni, var Wien og Mannheim og med toneangivende komponister som Georg Matthias Monn og Johann Stamitz. Symfonien etablerer seg på denne tiden som en flersatsig (også kalt "syklisk") orkesterform. I mannheimerskolen føyer man til en ny sats mellom de to siste satsene, en menuett (lånt fra den barokke suiten), slik at det blir normalt 4 satser i en symfoni. Satsene får også større selvstendighet og større omfang enn i den tidligere sinfoniaen. Sonatesatsformen blir vanlig, spesielt i 1. sats men også av og til i andre av satsene. Sonatesatsformen kan du lese mer om i en egen artikkel.

De tre eller fire satsene i en symfoni fra denne perioden har visse toneartsmessige forhold. Symfonien har en bestemt toneart som utgangspunkt, som oftest en dur-toneart, sjeldnere en moll-toneart (mindre enn 10% av alle symfoniene). I utgangspunktet går alle satsene, bortsett fra én sats, i denne samme tonearten. Den langsomme (eller middels hurtige) 2. satsen hadde oftest følgende en av disse toneartene, i forhold til hovedtonearten.

I en dur-symfoni:: Subdominant (vanligst), dominant (temmelig vanlig), tonika-variant (som er en moll-toneart, ikke så vanlig). Mer sjeldent holdt man denne satsen også i tonika-tonearten, eller valgte den parallelle moll-tonearten.
I en moll-symfoni:: Den parallelle dur-tonearten (vanligst), tonika-variant (som også er en dur-toneart). Her var det uvanlige tonearter oftere enn tonika-tonearten, og slike forekom ikke så helt sjeldent. Slike "uvanlige" tonearter var likevel nært relaterte til hovedtonearten.

En oversikt over den typiske symfoni-formen i wienerklassisk tid:

1. sats: En hurtig sats.: Første sats er typisk en sonatesats - utviklet fra en tidligere todelt form.
2. sats: Langsom eller middels hurtig sats.: Gjerne en fri, tredelt form - en lyrisk form som kan minne om barokkens da capo-arie. Satsen kan også ha tematiske motsetninger eller en sonatesats-form. Av og til variasjonsform.
3. sats: Menuett. En middels hurtig sats.: En form hentet fra barokkens suite og basert på formoppbygningen til dansen med samme navn. (Men det var ikke meningen at man her skulle danse....) Det vanlige er en tredelt ABA-form, B-delen kalles Trio. Hver av delene har gjerne igjen tredelt eller todelt form. Formen kan dermed isteden skrives slik: aba-cdc-aba. Beethoven setter i sine symfonier her inn en sats han kaller Scherzo, med samme formoppbygning.
4. sats: En hurtig sats.: Ofte rondo-form. En hovedtema-del vender regelmessig tilbake (ritornell) etter flere og forskjellige deler med side-temaer eller annet materiale (kalt episoder). Skissert slik: ABACADA. Finalen kan også ha sonate-form. Senere utvikles en kombinasjon av disse to som blir vanlig i sistesatser: Sonaterondoen.

Selv om dette mønsteret er det mest vanlige, finnes det symfonier med flere eller færre satser. Enkelte symfonier kan ha en annen rekkefølge på satser. Men det er som regel minst én sats med sonatesats-form.

Den klassiske symfonien var en helt sentral form hos komponister som Haydn (107 symfonier), Mozart (mer enn 50 symfonier) og Beethoven (9 symfonier - hovedverk i hans produksjon).

Formen ble også svært viktig for ettertiden - romantikkens symfoni bygger på og videreutvikler den klassise symfoni slik vi finner den hos disse tre wienerklassiske komponistene.