Wienerklassisk stil

Det er ulike begreper for musikken i andre halvdel av 1700-tallet, og begrepene blir ikke brukt konsekvent. Noen snakker om en klassisk periode, som da gjerne regnes sånn cirka fra 1730 til 1815. I blant snakker noen om wienerklassisk periode, eller også wienerklassisk stil, og regner da gjerne tidsrommet ca fra 1770 til 1820. Ulik litteratur kan dessverre oppgi forskjellige årstall. Uansett er de tre viktigste komponistene som regnes som wienerklassiske Haydn, Mozart og Beethoven.

I alle tidligere stilperioder har vokalmusikken vært den viktigste - nå blir for første gang instrumentalmusikken viktigst. Visse besetninger blir standardisert: Symfoniorkesteret, strykekvartetten, klavertrioen m.fl.

Viktige stilmessige hovedtrekk i wienerklassisk periode:

  • Rytmisk regelmessighet
  • Harmoniske mønstre basert på et tydelig tonalt sentrum
  • Motivisk og iørefallende melodikk - ikke så utbrodert som i barokken
  • Korte, balanserte og tydelig atskilte fraser blir vanlig
  • Periodisk form i oppbygging av fraser
  • Aktiv bruk av dynamikk som virkemiddel
  • Homofon tekstur blir det vanligste
    • Melodi & akkompagnement
    • Akkompagnementet er gjerne rytmisert eller figurert (f.eks. som Alberti-bass)
    • Polyfone avsnitt forekommer - og blir mer vanlig mot slutten av perioden
  • Klare formtyper - gjerne med tydelig atskilte formdeler
  • Variasjon som viktig formprinsipp
  • Gjennomføringsprinsippet: temaer eller temadeler fragmenteres, utvides og forandres
  • Viktig form: Sonatesats

Periodisk form

Periodisk form er i stor grad grunnlaget for fraseoppbygning og melodisk komposisjon i perioden. Denne måten å bygge opp fraser på viser wienerklassisismens forkjærlighet for klarhet, symmetri og balanse.

En periode består av et antall takter som ofte kan deles i to like lange deler. Svært vanlig er 8 takter som er tydelig inndelt i 4 + 4 takter. Den første halvdelen kalles forsetning, den andre halvdelen ettersetning. De to delene er ofte mer eller mindre like - med en ulikhet kanskje bare i avslutningen av hver del. Dermed får hele perioden en klar struktur, den blir symmetrisk og den blir balansert. Forsetningen har ofte en harmonisk bevegelse fra tonika til dominant (T -> D) mens ettersetningen beveger seg fra dominant tilbake til tonika (D -> T).

Her er et typisk eksempel på periodisk form. Utdraget er fra Symfoni nr 94 i G-dur, 3. sats, av Haydn:


Meget vanlig i wienerklassisk stil er homofone formtyper. Her er noen sentrale eksempler.

Tema med variasjoner

I denne satstypen er det først presentasjon av en temadel. Temadelen vil ofte være - eller bygge på - en iørefallende og lett gjenkjennelig melodi. Etter temadelen kommer den er serie med ulike deler. Hver av disse delene vil på en systematisk måte variere en eller flere egenskaper ved temaet. Satsen kan avsluttes med en kortere eller lengre coda som er friere utformet.

Tema Variasjon 1 Variasjon 2 Variasjon 3 ... Coda

Her er et eksempel på slik systematisk variasjon av et tema. Dette er først begynnelsen av temaet i Variasjoner over 'Ah, vous dirai-je maman' K265 av Mozart, deretter begynnelsen av de to første variasjonene:

Tema Variasjon 1 Variasjon 2 ...
... ... ...  


Temaets melodi er lett kjennelig innenfor detaljene som er utarbeidet i disse to variasjonene.

En variasjons-sats kan være et frittstående verk - som her - eller en del av et flersatsig verk, f.eks. en sats i en symfoni, konsert, sonate, strykekvartett el.a.

Tredelt form eller Menuett-og-Trio-form

Dette er en utvidelse av barokkens dansesats, slik den forekom i barokkens suite bl.a. På det øverste nivået dreier det seg her om en kontrast mellom to ulike menuetter. Hver av disse menuettene har igjen en A-B-A-form. Den midterste, kontrasterende menuetten kalles Trio.

A
Menuett

B
Trio

A
Menuett

|: a  :|: b  a  :| |: c  :|: d  c  :| |: a  :|: b  a  :|

Legg merke til repetisjonstegnene. Vanligvis blir repetisjonene ikke spilt når A-delen kommer igjen til slutt. Menuett-og-Trio var en vanlig satstype i symfonier (vanligvis som 3. sats) og i strykekvartetter (som 2. eller 3. sats). En særegen variant av denne satstypen hos Haydn og Beethoven ble av disse kalt Scherzo, en "italienisert" satsbetegnelse basert på det tyske ordet "Scherz" - spøk! Scherzo-satser forekommer hos Beethoven også i klaversonater.

Her er et eksempel på en menuett med akkurat denne formen, fra Haydns Symfoni nr 5.
Delen "liten b" kommer ved ca 33 sekunder. Trio-delen begynner ved ca 1min 23 sek. Finn selv ut hvor de andre formdelene dukker opp!

Rondo-form

Rondoformen bygger i utgangspunktet på at en tematisk del kommer tilbake etter ulike kontrasterende episoder. Den klassiske rondoen har sin forløper i barokkens konsertsats.

A B A C A Coda
Temadel Episode 1 Temadel Episode2 Temadel  

I noen tilfeller kan det være enda en episode og temadel i denne formen slik at formen blir A–B–A–C–A–D–A(–Coda) eller A–B–A–C–A–B'–A(–Coda) hvor B'-delen er en variasjon av B-delen. En rondo er vanlig som siste sats i et flersatsig stykke, eller som et frittstående stykke for piano.
Denne rondoen - fra Haydns strykekvartett Op 33 nr 2 med tilnavnet "spøken" viser en slik rondoform. Temadelen som rondoen starter med kommer igjen ved ca 32 sekunder og ved ca 55 sekunder. Finn selv resten av temadelene når de kommer!

Denne satsen er også et godt eksempel på Haydns spøkefullhet i mange av sine komposisjoner. Ved slutten av satsen lurer han oss flere ganger til å tro at stykket er slutt, eller nesten slutt, .... eller ..... - men det kommer en fortsettelse likevel!

Sonatesats-form

Formtypen som kanskje aller mest forbindes med wienerklassisk stil og periode er sonatesatsen. Denne satstypen var også vanlig i flersatsige komposisjoner. Svært ofte i første sats i symfonier, konserter, kammermusikk og solosonater. Én eller flere av de andre satsene kan også ha denne satstypen. En vanlig sonatesatsform (i en dur-toneart) kan grovt settes opp som i tabellen nedenfor og med toneartsforholdene angitt i nederste rad.

Eksposisjon Gjennomføring Rekapitulasjon
Hovedtemadel Sidetemadel   Hovedtemadel Sidetemadel
Tonika Dominant Modulasjoner Tonika Tonika

Sonatesats-formen er mer detaljert beskrevet i en egen artikkel.

Sonate-rondo

Vel så vanlig som rondo-formen som vist ovenfor, var sonate-rondo, en kombinasjon av formelementer fra sonatesats og fra rondoform.

A B A Gjennomføring A B' A
Temadel Episode Temadel Temadel Episode Temadel
Eksposisjon   Rekapitulasjon  
Tonika Dominant   Modulasjoner Tonika Tonika

Denne formtypen var vanlig som siste sats i symfonier, strykekvartetter, konserter, sonater mm.

Nå kan du prøve deg på noen quizer om wienerklassisk stil!