Wienerklassisk stil

Det er ulike begreper for musikken i andre halvdel av 1700-tallet, og begrepene blir ikke brukt konsekvent. Noen snakker om en klassisk periode, som da gjerne regnes sånn cirka fra 1730 til 1815. I blant snakker noen om wienerklassisk periode, eller også wienerklassisk stil, og regner da gjerne tidsrommet ca fra 1770 til 1820. Ulik litteratur kan dessverre oppgi forskjellige årstall. Uansett er de tre viktigste komponistene som regnes som wienerklassiske Haydn, Mozart og Beethoven.

I alle tidligere stilperioder har vokalmusikken vært den viktigste - nå blir for første gang instrumentalmusikken viktigst. Visse besetninger blir standardisert: Symfoniorkesteret, strykekvartetten, klavertrioen m.fl.

Viktige stilmessige hovedtrekk i wienerklassisk periode:

Tonalitet: Treklangsbasert struktur, Tonika-Dominant som grunnleggende tonalt forhold og D-T som grunnleggende kadens.
Harmoniske mønstre basert på et tydelig tonalt sentrum
Rytmisk regelmessighet
Klarhet, balanse og en viss enkelhet i tekstur, form og uttrykk. Overdrivelser unngås.
Motivisk og iørefallende melodikk - ikke så utbrodert som i barokken
Korte, balanserte og tydelig atskilte fraser blir vanlig
Periodisk form i oppbygging av fraser
Aktiv bruk av dynamikk som virkemiddel
Homofon tekstur blir det vanligste
- Melodi & akkompagnement
- Akkompagnementet er gjerne rytmisert eller figurert (f.eks. som Alberti-bass)
- Polyfone avsnitt forekommer - og blir mer vanlig mot slutten av perioden
Klare formtyper - gjerne med tydelig atskilte formdeler
Variasjon som viktig formprinsipp
Gjennomføringsprinsippet: temaer eller temadeler fragmenteres, utvides og forandres
Sentral form: Sonatesats

Les nedenfor:
Tonalitet — Periodisk form — Tema med variasjoner — Tredelt form (Menuett-og-trio) — Rondo-form — Sonatesats-form — Sonate-rondo

Tonalitet

Tonaliteten i wienerklassisk stil skiller seg fra tidligere tiders modalitet ved at musikken er basert på treklanger, ikke primært skalaer. Det betyr at oppbygning av fraser og formdeler bygger på forholdet mellom visse treklanger.

Det andre hovedprinsippet er at treklangsforholdene bygger på kvintsirkelen. Bevegelser langs kvintsirkelen er ikke symmetriske. Pga akustiske og stemmemessige forhold oppfattes en bevegelse mot kryss-tonearter som spenningsdannende, mot b-tonearter som avspennende.

Den sentrale kadensen i wienerklassisk stil blir derfor D-T, f.eks. som ved G-dur -> C-dur, etter kvintsirkelen. Plagal kadens, som også var vanlig i barokken, forsvinner. Forholdet - polariseringen - mellom dominant-treklangen (spenning) og tonika-treklangen (avspenning) blir fundamentet for all harmonikk i perioden. Dette forholdet var også grunnleggende for oppbygning av fraser og formdeler. På samme måte som dominant-treklangen og tonika-treklangen dominerte fraseoppbygning, var forholdet mellom tonika-tonearten og dominant-tonearten bestemmende for oppbygningen av stor-formene. Modulasjoner har dette forholdet som ledetråd, til forskjell fra i barokken, hvor modulasjoner kunne bevege seg gjennom ulike tonearter uten tydelig mål.

Periodisk form

Periodisk form er i stor grad grunnlaget for fraseoppbygning og melodisk komposisjon i perioden. Denne måten å bygge opp fraser på viser wienerklassisismens idealer i praksis: klarhet, symmetri og balanse.

En periode består av et antall takter som ofte kan deles i to like lange deler. Svært vanlig er 8 takter som er tydelig inndelt i 4 + 4 takter. Den første halvdelen kalles forsetning, den andre halvdelen ettersetning. De to delene er ofte mer eller mindre like - med en ulikhet kanskje bare i avslutningen av hver del. Dermed får hele perioden en klar struktur, den blir symmetrisk og den blir balansert. Forsetningen har ofte en harmonisk bevegelse fra tonika til dominant (T -> D) mens ettersetningen beveger seg fra dominant tilbake til tonika (D -> T).

Her er et typisk eksempel på periodisk form. Utdraget er fra Haydns Symfoni nr 94 i G-dur (1791), 3. sats.

Meget vanlig i wienerklassisk stil er homofone formtyper. Her er noen sentrale eksempler.

Tema med variasjoner

I denne satstypen er det først presentasjon av en temadel. Temadelen vil ofte være - eller bygge på - en iørefallende og lett gjenkjennelig melodi. Etter temadelen kommer det er serie med ulike deler. Hver av disse delene vil på en systematisk måte variere en eller flere egenskaper ved temaet. Satsen kan avsluttes med en kortere eller lengre coda som er friere utformet.

Tema

Variasjon 1

Variasjon 2

Variasjon 3

...

Coda

Her er et eksempel på slik systematisk variasjon av et tema. Notene viser begynnelsen av temaet i Variasjoner over 'Ah, vous dirai-je maman' K265 av Mozart, deretter begynnelsen av de to første variasjonene:

Tema	Variasjon 1	Variasjon 2	...
...	...	...

Lytt til hele denne delen av variasjonsverket, tema og de to første variasjonene:

Temaets melodi er lett kjennelig innenfor detaljene som er utarbeidet i disse to variasjonene.

En variasjons-sats kan være et frittstående verk - som her - eller en del av et flersatsig verk, f.eks. en sats i en symfoni, konsert, sonate, strykekvartett el.a.

Tredelt form eller Menuett-og-Trio-form

Dette er en utvidelse av barokkens dansesats, slik den forekom i barokkens suite bl.a. På det øverste nivået dreier det seg her om en kontrast mellom to ulike menuetter. Hver av disse menuettene har igjen en A-B-A-form. Den midterste, kontrasterende menuetten kalles Trio.

A Menuett	B Trio	A Menuett
\|: a :\|: b a :\|	\|: c :\|: d c :\|	\|: a :\|: b a :\|

Legg merke til repetisjonstegnene. (Repetisjonene blir ofte ikke spilt når A-delen kommer igjen til slutt.)

Toneartsforholdene er oftest slik at det i den første lille-a-delen er en bevegelse fra tonika til dominant, og i lille-b-delen en bevegelse tilbake til tonika. Og tilsvarende i store-B-delen. Store-B-delen kan ha en annen toneart enn A-delen, da som regel dominant-tonearten (eller evt tonika-parallell-tonearten).

Menuett-og-Trio var en vanlig satstype i symfonier (vanligvis som 3. sats) og i strykekvartetter (som 2. eller 3. sats). En særegen variant av denne satstypen hos Haydn og Beethoven ble av disse kalt Scherzo, en "italienisert" satsbetegnelse basert på det tyske ordet "Scherz" - spøk! Scherzo-satser forekommer hos Beethoven også i klaversonater.

Her er et eksempel på en menuett med akkurat denne formen, fra Haydns Symfoni nr 5.
Delen "liten b" kommer ved ca 33 sekunder. Trio-delen begynner ved ca 1min 23 sek. Finn selv ut hvor de andre formdelene dukker opp!

Rondo-form

Rondoformen bygger i utgangspunktet på at en tematisk del vender tilbake etter ulike kontrasterende episoder. Den klassiske rondoen har sin forløper i barokkens konsertsats.

A	B	A	C	A	Coda
Temadel	Episode 1	Temadel	Episode2	Temadel

I noen tilfeller kan det være enda en episode og temadel i denne formen slik at formen blir A–B–A–C–A–D–A(–Coda) eller A–B–A–C–A–B'–A(–Coda) hvor B'-delen er en variasjon av B-delen. En rondo er vanlig som siste sats i et flersatsig stykke, eller som et frittstående stykke, gjerne for piano.

Denne rondoen - fra Haydns strykekvartett Op 33 nr 2 med tilnavnet "spøken" viser en slik rondoform. Temadelen som rondoen starter med kommer igjen ved ca 32 sekunder og ved ca 55 sekunder. Finn selv resten av temadelene når de kommer!

Denne satsen er også et godt eksempel på Haydns spøkefullhet i mange av sine komposisjoner. Ved slutten av satsen lurer han oss flere ganger til å tro at stykket er slutt, eller nesten slutt, .... eller ..... - men det kommer en fortsettelse likevel!

Sonatesats-form

Formtypen som kanskje aller mest forbindes med wienerklassisk stil og periode er sonatesatsen. Denne satstypen var vanlig i flersatsige komposisjoner og ulike andre sammenhenger. Svært ofte i første sats i symfonier, konserter, kammermusikk og solosonater. Én eller flere av de andre satsene kan også ha denne satstypen. En vanlig sonatesatsform (i en dur-toneart) kan grovt settes opp som i tabellen nedenfor og med vanlige toneartsforhold angitt i nederste rad.

Hovedidéen er at det i eksposisjonen er en bevegelse fra tonika til dominant, i gjennomføringsdelen er det modulasjoner som til slutt fører tilbake til tonika, slik at rekapitulasjonen har tonika som grunnlag, også i sidetemadelen. Som helhet har vi dermed en form hvor sidetemadelen etablerer tonal spenning i forhold til hovedtemadelen, og dette blir videreført og kanskje forsterket i gjennomføringsdelen. I rekapitulasjonen kommer mye av det samme materialet som i eksposisjonen, men uten like store tonale spenningsforhold, og formen avrundes med en genrell avspenning.

Toneartsforholdene antydes i nederste linje i tabellen.

Eksposisjon		Gjennomføring	Rekapitulasjon
Hovedtemadel	Sidetemadel		Hovedtemadel	Sidetemadel
Tonika	Dominant	Modulasjoner	Tonika	Tonika

Sonatesats-formen er mer detaljert beskrevet på en egen side her på trell.org, og der står det også litt om varianter som dukker opp hvis det er en (mye sjeldnere) moll-toneart.

Sonate-rondo

Et vanlig alternativ for rondo-formen som vist ovenfor, var sonate-rondo, en kombinasjon av formelementer fra sonatesats og fra rondoform.

A	B	A	C (el. gjennomføring)	A	B'	A
Temadel	Episode	Temadel		Temadel	Episode	Temadel
Eksposisjon				Rekapitulasjon
Tonika	Dominant	Tonika	Muligens modulasjoner	Tonika	Tonika	Tonika

En viktig forskjell i forhold til en sonatesats-form, er at første temadel kommer igjen i tonika-tonearten før en eventuell gjennomføringsdel. Det gjør hele storformen mindre dramatisk og lettere i uttrykket. I sonatesatsen opprettholdes dominanttoneartens spenningsnivå inn i gjennnomføringsdelen, og spenningen blir gjerne forsterket der. I en sonate-rondo er det også ofte gjort andre valg i gjennomføringsdelen enn å utforme spenningsfyllte modulasjoner, det kan komme nye temaer el.l.

Den mindre strenge opbygningen og det dermed lettere uttrykket henger sammen med at sonate-rondoen var vanlig som siste sats i symfonier, strykekvartetter, konserter, sonater mm.

Nå kan du prøve deg på noen quizer om wienerklassisk stil!