Overgangen mellom barokken og wienerklassisismen

Det er sjelden et klart brudd eller en enkelt hendelse som skiller en ny stilperiode fra den forrige. Overgangen fra barokk stil til wienerklassisk stil skjer gradvis og på ulikt vis - her dreier det seg om perioden fra ca 1720 til ca 1770. Overgangsperioden har blitt forsøkt gitt ulike navn. En benevnelse man finner i litteraturen er rokokko - et begrep som er lånt fra en parallell stilhistorisk og kunsthistorisk period. Denne betegnelsen passer dårlig på periodens musikalske historikk, ikke minst fordi det er lite ved denne musikken som kan beskrives med tilsvarende kjennetegn som i stilhistorikkens rokokko. Et annet begrep som har blitt benyttet er "førklassisk" - noe heldigere, siden det i denne perioden dukker opp en del stiltrekk som blir viktige i wienerklassisk stil like etter.

Denne overgangperioden kjennetegnes likevel ved at noen av barokkens stiltrekk videreføres i ulik grad. Eksempler på dette er generalbass-praksisen, utbredt bruk av viderespinning, ofte - men ikke alltid - en kontrapunktisk tekstur, bruk av barokkens former som suite, arie m.fl.

Hovedretningene for de nye stiltrekkene som dukker opp på 1700-tallet går under begrepene Galant, Empfindsam og Klassisk stil.

Galant stil


Johann Christian Bach
1735-1782

Den galante stilen kjennetegnes ved en friere, mer sangbar og mer homofon stil enn det som var kjennetegn for barokken. Dette medfører dermed en forenkling den kontrapunktiske strukturen. En tydelig ledende melodi med et underordnet akkompagnement blir modellen. Frasene blir kortere og mer regelmessige. Frasene kan være på 2, 3 eller 4 takter, og ofte bygget opp som forsetning og ettersetning. Basslinjen mindre viktig.
Den galante stilen har sitt utspring i italiensk opera og italienske konserter.
Eks: Bach-sønnen Johann Chr. Bach, her med en fløytekvartett, muligens fra 1770-tallet.

Empfindsamer stil


Carl Philipp Emanuel
Bach
1714-1788

Nært beslektet med den galante stilen var stilen som ble kalt "Empfinsdamer", etter det tyske ordet som nærmest kan oversettes med følsom, eller uttrykksfull. Empfindsamer stil kjennetegnes med overraskende harmoniske vendinger og dynamikk, urolig rytmikk og friere, taleliknende eller resitativisk melodi.
Denne stilen har også sitt utspring i italiensk musikk.
Eks: Den mest kjente Bach-sønnen, Carl Philipp Emanuel Bach, utdrag fra Cellokonsert i a-moll, fra tidlig 1750-tall.

I tillegg til konserter komponerte CPE Bach i mange former, men mest av alt for klaviaturinstrumenter. Her en sats fra en av hans mer enn 150 flersatsige sonater for klaverinstrument, her spilt på hans favorittinstrument, klavikord:



Klavikord
Hos CPE Bach er det musikalske målet å uttrykke følelser på en naturlig måte. I dette eksemplet kunne man legge merke til "melodiske sukk", det er motiver bestående av to toner, ofte i trinnvis bevegelse, hvor den første er tung, den andre lett. Her var det også overraskelsesmomenter i form av brå skifter i dynamikk og uttrykk, og det forekom plutselige pauser. Typisk for stilen var det også en hel del dialog mellom solist og orkester - til skille fra barokk-stilen hvor det gjerne var lengre partier med solist opp mot lengre partier uten solisten.

Disse to Bach-sønnene var begge viktige forutsetninger for den unge Mozarts stil og utvikling. Spesielt viser mange tidlige verk av Mozart den galante stilen.

Klassisk periode

Det er kanskje bedre å snakke om en klassisk periode enn om en klassisk stil. Begrepet "klassisk" i musikken har endret betydning flere ganger opp gjennom tidene, og det blir fortsatt brukt på ulike måter. På disse sidene er det fokus på den delen av den klassiske perioden som betegnes som wienerklassisk stil, og det emnet er behandlet på egne sider.

I overgangen mellom barokk og wienerklassisk stil er det flere ting som er viktige, i tillegg til galant og empfindsamer stil. Her må nevnes klavermusikk, opera, og symfonien som sentral orkestermusikk.

Domenico Scarlatti - klavermusikk

Domenico Scarlatti (1685 - 1757) var opprinnelig fra Napoli, men virket store deler av sitt liv i Spania og Portugal. Født samme år som JS Bach og Händel tenker man likevel ikke på Scarlatti som en barokk-komponist. Scarlatti var praktisk talt ukjent i resten av Europa i sin samtid, og har neppe påvirket den senere klassiske stilen.

Han var imidlertid en pioner i å utvikle klaverteknikken og uttrykksmulighetene - for cembalo. Scarlatti skrev over 500 "sonater", Únsatsige cembalostykker med en form som likner den senere sonatesatsformen: To hoveddeler (hver del repeteres): Den første kadenserer til dominanten (eller tonikaparallell), den andre modulerer først videre, vender så tilbake til tonika. I hver hoveddel er det ofte kontrast mellom en spenningsfyllt, modulerende midtdel og en bredere, avslappet kadenserende avslutning. Da blir det størst spenning ca i midten av satsen, i motsetning til i sen-barokken hvor denne gjerne kommer i mot slutten av satsen.

Eks: Scarlatti, utdrag fra en Sonate for cembalo

Cristoph Willibald Gluck - opera


Orfeus fører Euridice ut fra underverdenen

Cristoph Willibald Gluck (1714 - 1787) var opprinnelig fra det nåværende Bayern, men førte en omflakkende tilværelse med opphold i Wien, Milano, London og Paris.

Gluck ønsket i sine operaer at musikken først og fremst skulle tjene tekstens uttrykk og handlingens situasjoner. Dermed var ikke lenger barokkens konvensjonelle former som da capo-arien eller sangernes ønske om å briljere med virtuos ornamentikk egnete virkemidler lenger. Gluck ville også at ouverturen skulle bli en naturlig del av operaen, at orkesteret måtte tilpasses de dramatiske krav, og at kontrasten mellom resitativ og arie burde bli mindre.
Eks: Utdrag fra Orfeo ed Euridice

Med disse nyvinningen i operakomposisjonene blir Gluck knyttet til begrepet opera-reform, og hans operaer ble modeller for noen komponister i ettertiden, bl a Berlioz.

Komisk opera

Nye genre med komisk opera dukket også opp på begynnelsen av 1700-tallet. Disse formene kalles i dag gjerne med samlebetegnelsen opera buffa. I slike komiske operaer var handlingen knyttet til vanlige mennesker i samtiden, i motsetning til de mytologiske eller historiske emnene i barokkens seriøse opera (opera seria). I opera buffa-formene var ariene gjerne i galant stil og med korte, melodiøse fraser.

Symfonien og Mannheimerskolen

Les om Mannheimerskolen og klassisk symfoni på egne sider.

Deretter kan du forsøke deg på et par quizer om overgangen fra barokk til klassisk stil.