”Anti-Gorbman”: Gorbmans prinsipp om musikkens ”uhørlighet” gjelder ikke, tvert i mot!

Gorbman setter opp fire karakteristiske forhold omkring den klassiske filmmusikk som begrunner dens uhørlighet:

Et dramatisk brudd med dette prinsippet skjer med filmen Easy Rider (1969). Dette er en film hvor rock står sentralt i lydbildet. Det dreier seg om musikk som hverken er skrevet for filmen eller som tilhører en annen tid. F.x. The Byrds: Wasn't Born To Follow er utgitt i 1968, like før filmen ble produsert. Kombinasjonen av musikkvalg og hvordan musikken blir benyttet er nokså enestående nytt her.

Denne filmen er episodisk i den forstand at en rekke kjøreturer med to motorsykler veksler med stopp og kortere og lengre opphold på ulike steder. I stoppene er det dialog, handling og samhandling med mennesker de to motorsyklistene møter. I kjøreturene er det ulike rocke-låter, én for hver kjøretur. Rockens karakter påvirker filmens utforming og uttrykk. Rocken er nummerorientert, ikke-symfonisk, og skiller seg dermed sterkt fra tradisjonell filmmusikk. Handlingen stopper opp under kjøreturene og som seer og lytter fokuseres vi raskt på musikken.

Vi skal se på to slike kjøreturer og litt av filmen rett før og rett etter kjøreturene. La oss sammenlikne forholdet mellom musikk og bilde i disse avsnittene (kjøreturene) med Gorbmans opprinnelige prinsipper for uhørlighet:

Easy Rider - The Byrds: Wasn't Born To Follow

Easy Rider - The Band: The Weight

Som tilskuere er vi fullstendig klar over når musikken starter. Mens rockelåtene spilles hører vi ikke noe digetisk lyd, ikke dur fra motorsykkel, ikke vindsus. Det er også en kort dialog i det de to stopper og tar opp en haiker, heller ikke her hører vi noe annet enn rockelåta. Talen viker for musikken! Når musikken til slutt stopper, stopper også motorsyklene, slik at sekvensens – kjøreturens – lengde er bestemt av låtvalget. I noen av disse sekvensene (kjøreturene) er det ikke bare musikkens karakter og uttrykk som påvirker opplevelsen av bildet. Det er også i stor grad slik at bildeforløpet er styrt av musikkens uttrykk og i noen tilfeller også av sangteksten. Musikken er dermed dominerende for filmens forløp i slike avsnitt.

Dette kan sammenliknes med polarisering, hvor musikken preger og klargjør opplevelsen og oppfatningen av et filmforløp. Men i dette tilfellet er det ikke bare tilskuerens opplevelse det dreier seg om, men hvordan hele sekvensen er utformet innholdsmessig og filmatisk. Denne formen for ”Anti-Gorbman” er derfor noe annet og mer enn bare polarisering.

Gjennomført ”Anti-Gorbman” slik som i Easy Rider er ikke vanlig i film. Men det kan forekomme kortere sekvenser i filmer hvor et slikt ”prinsipp” trer inn. Det vanlige her er når filmens dramatiske handling stopper opp i en situasjon som varer ved en liten stund, og denne situasjonen er på siden av hovedlinjene eller hovedhandlingen i filmen. Samtidig vil dialogen være uvesentlig.

Et eksempel på dette er ”handlemusikken” i Pretty Woman (1990), hvor tittellåta av Roy Orbison blir dominerende i en sekvens hvor filmens kvinnelige hovedperson handler luksuriøst tøy i en tilsvarende butikk. Musikken trer i forgrunnen og scenens tid trekkes sammen.

Pretty Woman - Roy Orbison

Et liknende eksempel finnes i You’ve Got Mail (1998), hvor den skilte, mannlige hovedpersonen skal tilbringe tid sammen med sine to barn. De går til et marked med innslag av tivoliaktiviteter. Under markedsbesøket hører vi stort sett rock’n roll-låta Rockin Robin (antakelig i en versjon fra 1958). Her stopper da filmens egentlige handling opp. Når filmens framdrift krever det stopper denne musikken og dialog og annen diegetisk lyd overtar lydbildet.

You’ve Got Mail - Rockin Robin

 

 

Filmmusikksidene:
Innhold
Om Komponister Gorbmans teori Frankenstein Laura King Kong Tatt av vinden Mickey Mousing Diligensen Nytt på 50-tallet Kontrapunktering Polarisering Polarisering 2 Anti-Gorbman Intertekstualitet 2001 (a) 2001 (b) Musikken styrer Musikk og lyd 1 Musikk og lyd 2 Musikk og lyd 3 Musikk og lyd 4
Mer etterhvert...

Klassisk filmmusikk -
Gorbmans 7 prinsippper:

1 Musikken er usynlig
2 Musikken er uhørlig
3 Musikken angir følelse
4 Musikken gir fortellermessige vink
5 Musikken skaper kontinuitet
6 Musikken skaper enhet
7 Ethvert av disse prinsippene kan brytes hvis det tjener de andre!