Intertekstualitet - 2001: A Space Odyssey (a)

Intertekstualitet: Referanse til bilde, tekst, musikk eller annen film. En slik referanse kan endre mening og/eller karakter på filmens avsnitt.

Her skal vi fokusere på en enkelt film, 2001: A Space Odyssey (1968), regissert av Stanely Kubrick. Filmen er uten musikk komponert for filmen. Dette selv om den betydlige komponisten Alex North skrev en hel del musikk på bestilling av Kubrick - musikk som aldri ble brukt.

Filmen 2001 rommer mange intertekstuelle referanser og det er mange senere filmer som har referanser til 2001. Vi skal se eksempler på begge deler.

Filmens åpningssekvens skildrer en ”dobbelt” soloppgang sett fra et punkt i rommet bak månen hvor både sola og jorda stiger opp fra månehorisonten. Musikken er åpningssekvensen fra Richard Strauss: Also sprach Zarathustra (1899), et symfonisk dikt løselig basert på boka av samme navn av filosofen Friedrich Nietzsche. Bokas åpning skildrer også en soloppgang. Et hovedtema i denne boka er idéen om ”overmennesket”, at mennesket er ledd i en utvikling og at det skal utvikles en etterfølger etter mennesket som er ”bedre” i henhold til Nietzsches idéer (bl.a. friere, mer kreativ, mindre styrt av moral og sosiale konvensjoner osv). Soloppgangen i boka (og i Strauss’ musikk) er dermed en metafor for dette ”nye mennesket” som Zarathustra-figuren proklamerer og venter på.

2001 - Soloppgang

En tidlig sekvens i filmen viser en gruppe apemennesker, kanskje menneskenes forfedre. De får en slags mental ”oppvåkning” i forbindelse med at en sort monolitt kommer til syne. Etter dette utvikler de evnen til å bruke redskaper som våpen. Dette skjer til den samme soloppgangsmusikken – en klar referanse til Nietzsches idé om ”det nye mennesket”, her forenklet til idéen om et nytt ledd i en utviklingskjede. Kunnskap om idéene som ligger bak det symfoniske diktet til R. Strauss og den boka dette bygger på gir dermed denne scenen ytterligere meningsinnhold og scenen endrer kanskje litt karakter: Vi blir klar over at det som har skjedd er at apemenneskene har begynt på sin vei til å bli mennesker. (Musikken til selve monolitten er fra Requiem av György Ligeti (1965), og vi ser ikke nærmere på denne musikken her.)

2001 - Monolitten (Intelligensen våkner)

I en sekvens ikke lenge etter ser vi flere romfartøyer som beveger seg elegant i sine baner rundt jorda. Vi ser også en passasjer som sover i et av disse, tydeligvis en slags romferge eller rombuss. En stor romstasjon, romhjulet, er målet for romferga. Det lille romfartøyet nærmer seg en åpning i midten av det store, begge med glidende, dansepregete bevegelser. Musikken til denne lange sekvensen er Johann Strauss: An der schönen, blauen Donau – den mest kjente av alle wienervalser – musikk til dans eller ballett. Typisk for hvordan wienervals danses er at de to dansepartnerne hele tiden roterer rundt hverandre, jfr de roterende bevegelsene til begge romfartøyene. Dette stykkets tittel henleder også oppmerksomheten på elva Donau som blå og flott slynger seg gjennom de mellomeuropeiske landskapene. I 2001-scenen er elva erstattet av det bekmørke verdensrom utenfor Jordas atmosfære og båtene er erstattet med romfartøyer. Menneskenes wienervals er erstattet av romfartøyenes elegante dans rundt og mot hverandre. I tillegg kan man tenke over at denne scenen overfladisk betraktet er (eller var i 1968) en typisk science fiction-scene – romfartøyer i bevegelse! Vi venter da normalt en fremmedartet musikk som underbygger klisjéene om en slik science fiction-scene, f.eks. med Theremin, elektroniske lyder, glissandi osv. I stedet får vi musikk som er meget velkjent og som virker hjemlig og hverdagslig. Sammen med bildet av den sovende passasjeren og de korte, prosaiske dialogvekslingene som skjer i romstasjonen etterpå, forteller musikken oss at i filmens 2001-univers er en slik romferd noe hverdagslig, nesten vanlig, og slett ikke sensasjonelt eller fantastisk.

2001 - Romhjulet

I sluttscenen i filmen 2001 ser vi først en døende, svært gammel mann i en seng. Monolitten dukker opp og mannen forvandles til en fosterliknende figur i en boble, en ”Star-Child”. Når dette skjer består igjen filmens lydspor av soloppgang-avsnittet fra R. Strauss: Also sprach Zarathustra. Meningen klar: Star-Child er menneskets etterfølger og neste trinn i vår utvikling.

2001 - Star-Child

Gå videre til neste side for å se eksempler på hvordan nyere filmer har intertekstuelle referanser til 2001!

 

 

Filmmusikksidene:
Innhold
Om Komponister Gorbmans teori Frankenstein Laura King Kong Tatt av vinden Mickey Mousing Diligensen Nytt på 50-tallet Kontrapunktering Polarisering Polarisering 2 Anti-Gorbman Intertekstualitet 2001 (a) 2001 (b) Musikken styrer Musikk og lyd 1 Musikk og lyd 2 Musikk og lyd 3 Musikk og lyd 4
Mer etterhvert...