Ikke etter Gorbmans teori: Polarisering

Polarisering: Musikken klargjør innholdet i og gir retning til et nøytralt eller flertydig bilde.

Gorbmans teori er i hovedsak basert på analyser av filmer fra en viss periode - ca1930-ca1950 - og fra et visst geografisk område - Hollywood. Teorien har stor overføringsverdi, men den har også sine begrensninger. Her skal vi se på nok et fenomen som kan sies å bryte med Gorbmans teori: Polarisering.

Psycho (1960) En lengre scene fra første del av filmen. Vi ser en kvinne kjører en bil, etter hvert gjennom regn. Samtidig høres først én, deretter en annen voice-over-dialog som forteller hvordan hun har stjålet en del penger og hvilke konsekvenser det kan få for henne. Vi vet ikke om denne samtalen samtidig foregår et annet sted, eller om den finner sted i hennes fantasi. Hele scenen utspiller seg med fokus på kvinnens ansikt. Ansiktsuttrykket er dels nøytralt, dels mangetydig. Vi vet ikke uten videre hva hennes følelser er i denne situasjonen. Musikken er urolig, oppjaget, intens og flyktig med et svakt innslag av romantisk eller lengselsfull melodikk men uten romantisk harmonikk. Musikken (av Bernard Herrman) klargjør hennes følelser – hun er urolig, hun er engstelig, hun flykter fra noe, kanskje til noe.

Psycho - kjøre i regn

Taxi Driver (1976) Åpningen av filmen. Vi ser avvekslende en gul New York-drosje fra utsiden, ut gjennom frontruta en regntung natt i ett av New Yorks mer lugubre strøk, avvekslende inn gjennom frontruta med ekstremt close up (nærbilde) av sjåførens øyne. Musikken (av Bernard Herrman) er for en del en sørgmodig kombo-jazz, for en del en moderne klassisk klangverden med slagverk- og messingdominerte accellerando-rytmer. Det kalde lydbildet farger filmens uttrykk, gjør det mer fremmedartet, og gjør det truende der det er accellerando-rytmer. På grunn av musikken såes det tvil om sinnstilstanden til drosjesjåføren som ellers ikke viser særlig tegn på følelser i ansiktet.

Taxi Driver - åpningen

Terminator 3 (2003) I en scene ser vi Scott Petersen, forloveden til den ene hovedpersonen, Kate Brewster i det han åpner døra fra sin leilighet. Han blir intervjuet av to politi-detektiver i som vil vite om han vet hvor Kate er. Det vet han ikke men han vil hjelpe å lete. Scenen er tilsynelatende nokså nøytral i uttrykket. Men: Det ligger under en meget truende og dissonant musikk, med ubestemmelige, dype, pulserende akkorder og lyse, skjærende dissonanser. Musikken, av Marco Beltrami, er komponert i klangflatestil. Denne musikken gir scenen et skremmende og urovekkende uttrykk.

Terminator 3 - politi-detektivene

Når vi ser denne scenen i sammenheng med foregående scene viser det seg at Scott egentlig ikke er Scott men ”terminatoren” T-X som er kommet for å ta livet av hans forlovede Kate. Scott ble drept av T-X i scenen umiddelbart ført og T-X har tatt hans form for å utgi seg som ham.

Terminator 3 - politi-detektivene - og litt før...

Disse eksemplene demonstrerer hvordan polarisering gir retning eller tydelighet til et relativt nøytralt eller flertydig bilde eller bildeforløp. Spesielt i nyere filmer av karakteren horror/skrekk, eller scener med truende eller skremmende innhold, brukes det ofte musikk av modernistisk art, gjerne med klangflateteknikk / klangflatestil. Denne stilens mangel på melodi og harmoni, bruken av klangblokker, clusterklanger, skarpe dissonanser og voldsomme klanglige og dynamiske kontraster, gjør stilarten velegnet til å skape usikkerhet, uro og kanskje også angst.

 

Filmmusikksidene:
Innhold
Om Komponister Gorbmans teori Frankenstein Laura King Kong Tatt av vinden Mickey Mousing Diligensen Nytt på 50-tallet Kontrapunktering Polarisering Polarisering 2 Anti-Gorbman Intertekstualitet 2001 (a) 2001 (b) Musikken styrer Musikk og lyd 1 Musikk og lyd 2 Musikk og lyd 3 Musikk og lyd 4
Mer etterhvert...