Intertekstualitet - musikken peker ut av filmen!

Intertekstualitet: Referanse til bilde, tekst, musikk eller annen film. En slik referanse kan endre mening og/eller karakter på filmens avsnitt.

Inter = mellom, tekst = tekst. Intertekstualitet vil altså si at det er noe i filmen som peker på, refererer eller siterer noe annet. Det som det vises til kan være litteratur, bilde, musikk, en hendelse, eller en annen film.

Nyere film og nyere populærkultur generelt er i stor grad gjennomsyret av intertekstualitet. I film (og tv) er det blitt svært vanlig at det dukker opp dialog eller på annen måte tekst som leder tankene hen på annen film som er godt kjent, eller på andre fenomener i nær eller fjern fortid. Noe mindre vanlig er visuell intertekstualitet: Det at filmrutens oppbyggning er slik at den tydelig minner om film (eller et kunstverk, en hendelse etc) som er kjent fra før.

Her skal vi selvsagt fokusere på den typen intertekstualitet som har med musikken å gjøre. Dette er ikke svært vanlig, men det er kanskje likevel vanligere enn mange ville tro. Intertekstualitet med musikalske virkemidler er heller ikke alltid enkel å oppfatte, eller å tolke riktig. Det kreves jo først og fremst at man er bevisst filmens musikk i det referansen er der, man må kjenne igjen musikken det refereres til - og man må forstå sammenhengen mellom disse to ulike situasjonene. I noen tilfeller kan intertekstualiteten være enda mer innfløkt enn dette. Vi skal se på både opplagte og mindre opplagte eksempler.

Først et par velkjente eksempler som ikke handler om musikk.

I tv-serien Sopranos (1999) sier rollekarakteren Boca et sted: "They made me an offer I couldn't refuse."

Dette likner en setning som, med variasjoner, antakelig har blitt uttalt mange titalls ganger i ulike filmer og tv-serier. Opprinnelsen er rollekarakteren Don Corleone i The Godfather (1972): "I'm gonna make him an offer he can't refuse." Gudfaren er sikkert en av de mest siterte filmene i filmhistorien.

Dette var et eksempel på intertekstualitet hvor en tekst i en film / tv-serie refererer til en tekst i en annen, velkjent film. La oss også se på et rent visuelt eksempel på intertekstualitet i film:

De fleste har sett dette bildet gjengitt (eller et som likner): Her en versjon av Leonardo Da Vinci fra 1497:

Så når bildet nedenfor dukker opp et kort øyblikk i filmen M*A*S*H (1970) så vil mange kjenne igjen referansen og trekke på smilebåndet pga situasjonen!

Intertekstualitet skapt med musikalske virkemidler kan være vanskeligere å oppdage. Enklest er det gjerne når musikken kombineres med noe visuelt / og eller tekstlig. En film som har vært en del sitert er Sound of Music (1965).

Se først på denne ikoniske scenen med Maria-skikkelsen sin sang:

Sound of Music

og så, hvordan dette blir gjengitt i Moulin Rouge (2001) i en meget humoristisk setting:

Moulin Rouge

Den intertekstuelle referansen er jo meget lett å få med seg her, litt hjulpet av designmessig uforming i sekvensen.

Det neste eksemplet vi skal se på er langt mer innfløkt, både når det gjelder å oppfatte at det er en referanse, hva det refereres til og hvorfor.

Først den originale filmen og musikken det refereres til. Dette er et klipp fra A Fistful of Dollars (1964) med musikk av Ennio Morricone.

A Fistful of Dollars

Så fra Kill Bill Vol 2 (2003) regissert av Quentin Tarantino.

Kill Bill Vol 2

Tarantino har basert store deler av sin filmkarriere på anvendelse av intertekstualitet, ofte utført finurlig og med stor virtuositet. Dette er et eksempel. Musikken han har valgt passer jo utmerket, selv om den er komponert til en helt annen scene i en helt annen film. Men kjenner man A Fistful of Dollars er det mye mer som faller på plass. Eastwoodkarakteren i Dollars er kjent som 'mannen uten navn' (både i denne og i to etterfølgende filmer). I Kill Bill-filmene har Thurmankarakteren (som vi her ser bli skutt med salt) til nå ikke noe navn vi som seere kjenner til. De få gangene navnet hennes blir nevnt blir det 'beepet' ut så vi ikke skal høre det. Hun er altså her 'kvinnen uten navn'. Videre: I Dollars blir Eastwoodkarakteren skutt i brystet, men han overlever fordi han har improvisert en slags 'skuddsikker vest' under tøyet. Thurmankarakteren blir som vi så også skutt i brystet, og hun overlever fordi hun er skutt med saltkorn. Videre: Eastwoodkarakteren gjemmer seg på et tidspunkt i Dollars i en kiste, og dette gjør at han overlever. I Kill Bill blir Thurmankarakteren (neddopet) begravet i en kiste (og i jorda) i en sekvens like etter at vi ser hun er skutt. Hun overlever ved å banke seg ut av kista og grave seg selv opp.

Det er altså en hel rekke intertekstuelle forbindelser mellom disse to filmene som er direkte knyttet til de to sekvensene vi så utdrag av. Disse ulike forbindelsene blir elegant og virkningsfullt demonstrert ved bruken av samme musikk.

Intertekstualitet med musikalske virkemidler i film er selvsagt ikke noe som kan beskrives med Gorbmans teori. Dette fenomenet krever noe ekstra av tilskueren: Man må være årvåken i forhold til musikken, man må ha en erfaringsbakgrunn som gjør at man kjenner igjen og kan plassere de musikalske referansene. Man må ofte også ha en analytisk tilnærming til filmopplevelsen - for å kunne forstå hensikten med intertekstualiteten i det enkelte tilfelle. Mangler slikt hos tilskueren, vil referansen fort gå en hus forbi.

 

Filmmusikksidene:
Innhold
Om Komponister Gorbmans teori Frankenstein Laura King Kong Tatt av vinden Mickey Mousing Diligensen Nytt på 50-tallet Kontrapunktering Polarisering Polarisering 2 Anti-Gorbman Intertekstualitet 2001 (a) 2001 (b) Musikken styrer Musikk og lyd 1 Musikk og lyd 2 Musikk og lyd 3 Musikk og lyd 4
Mer etterhvert...