Nye trender på 1950-tallet

Den dominerende, Hollywoodske filmmusikken fra 1930- og 40-tallet er kjennetegnet ved en symfonisk og romantisk klangverden. Claudia Gorbman har vist hvordan filmmusikken fra denne perioden kan analyseres ut hovedprinsipper vi nå har sett en del eksempler på. Som analyseverktøy kan disse prinsippene videreføres i perioden som kommer etterpå. De kan også i stor grad anvendes den dag i dag, mer enn et halvt århundre senere.

Det har generelt vært slik at i filmmusikken har man gjerne basert seg på musikalske stilarter som tilhører nær fortid i musikklivet ellers. Men det har kanskje tatt litt ekstra tid før stilarter som jazz og de mer modernistiske stilene fra klasssisk musikk har fått gjennomslag som ikke-diegetisk musikk i film. På 1950-tallet (og dels litt før) dukker slike nye musikalsk stilretninger opp i ikke-diegetisk filmmusikk. Dette er gjerne begrunnet ut fra innhold i filmens fortelling og faller dermed fint inn under Gorbmans teori.

Jazz

Et av de første eksemplene på bruk av jazz som ikke-diegetisk musikk i film er i The Man with the Golden Arm (1955) med musikk av Elmer Bernstein. Fimens hovedpersjon kommer rett fra et fengselsopphold i filmens første scene og han er tidligere narkoman. Nå vil han forsøke å etablere seg som trommeslager. Bruken av storbandjazz er i denne filmen er med på å etablere et miljø hvor filmens handling foregår: Dette er urbant – storbymiljø, det er småkriminelt, det er kneiper og bakgater, det er gambling, alkohol og narkotika. Dessverre var det nok for en stor del slike assosiasjoner man knyttet til jazzmusikken på 1950-tallet. Stilarten representerer slik et fortellermessig vink etter Gorbmans 4de prinsipp. Musikken er også ofte sterkt i forgrunnen - Gorbmans 7de prinsipp. Slik musikkstil i ikke-diegetisk musikk var sjeldent brukt på den tiden og dermed var hørbarheten en nødvendighet for å understreke nettopp musikkens fortellermessige funksjon. I en scene i filmen gir hovedpersonen etter for sin trang til narkotika (“the monkey”). Her brukes storbandet også i et tilfelle til en slags parodisk mickey-mousing-effekt.

Tilbakefall

Elektroakustiske virkemidler

Et av de første instrumentene av elektroakustisk art som ble brukt i filmmusikk var Theremin. Et tidlig eksempel er Spellbound (1945) med musikk av ungareren Mikloz Rozsa. Her brukes den klagende klangen til Theremin for å skildre opplevelsen av en psykisk lidelse med opphav i en traumatisk opplevelse i hovedpersonens barndom. Theremin preger lydbildet i hele sekvensen nedenfor, men instrumentet blir spesielt framtredende i det den mannlige hovedpersonen ser striper i barberskummet – det er slike striper som utløser de kraftige angstanfallene.

Dette kan sies å være et fortellermessig vink i det det angir hovedpersonens synsvinkel. Samtidig er det et uttrykk for en følelse av angst og usikkerhet.

Nattlig angst

Mer typisk er kanskje The Day the Earth Stood Still (1951) med musikk av Bernhard Herrmann. Her brukes to Theremin (høy og lav), elektrisk forsterket fiolin og gitar og et orkester bestående bare av messingblåsere, fire klaverer, fire harper og slagverk. I tillegg til denne meget spesielle orkestreringen preges musikken melodisk av framtredende tritonusintervall og harmonisk av altererte akkorder. Dette er til dels krasst eller voldsomt instrumentert. Igjen faller eksemplet inn under Gorbmans prinsipp om fortellermessig vink - dette er fremmedartet! Igjen gir det også et uttrykk for følelse, i dette tilfellet tilskuernes - både i filmen og i kinosalen - følelse av redsel og undring.

Første møte

Det første rent elektroakustisk produsert musikkspor for en spillefilm var Forbidden Planet (1956). Her er det Barron-paret i sitt lydstudio som har brukt matematiske modeller for å frambringe klanger som ikke tidligere har vært hørt. Igjen gir dette en sterk fornemmelse av noe fremmedartet og nytt.

Forbidden Planet

Disse filmene bidrar med sine musikalske virkemidler til å knytte assosiasjoner mellom science fiction-temaer som invaderende aliens og reiser til fjerne planeter og den elektro-akustiske klangverden. Denne forbindelsen blir nokså vanlig på 1950 og -60-tallet og framover.

Ekspresjonisme og 12-tone-teknikk

Et tidlig eksempel på ekspresjonistisk musikk, sterkt påvirket av den 2dre wienerskole med komponister som Arnold Schönberg og Alban Berg, er East of Eden (1955) med musikk av Leonard Rosenman. Dette er svært dissonnerende og samtidig svært uttrykksfull musikk som understreker det usedvanlig dramatiske i enkelte scener – spesielt på det indre, menneskelige plan. Eksemplet nedenfor er scene hvor Aron møter sin mor for første gang som voksen, under påtrykk fra sin bror Cal. Moren driver et bordell el.l., et sjokk for Aron som fra han var barn har trodd at moren var død. De svært sterke følelsene som alle personene i denne sekvensen må oppleve begrunner den ekspresjonistiske og spenningsfylte musikken.

East of Eden

Ekspresjonistiske virkemidler dukker opp av og til på svært dramatiske punkter i filmer. 12-toneteknikk er imidlertid ikke så vanlig. Et eksempel har vi i science-fiction-filmen Fantastic Voyage (1966) – også med musikk av Rosenman – hvor den modernistiske musikken ledsager ferden inne i et menneskes blodårer med en mikroskopisk ubåt! Det noe abstrakte og fremmedartede ved denne 12-tonemusikken bidrar til å understreke det uvanlige og fremmedartede ved scenen inne i blodårene. Her er det undringen og følelsen av noe sterkt uvanlig som den modernistiske og dissonerende musikken kan representere.

Fantastic Voyage

Alle disse ulike eksemplene på nye musikalsike stiltrekk og teknikker kan fint sees i lys av Gorbmans teori. Det kan dreie seg om nye musikalske uttrykk for å angi nye, sterke eller utradisjonelle følelser. Eller det kan dreie seg om fortellermessige vink når situasjonen i filmens verden er usedvanlig, fremmedartet eller på annen måte uvanlig i forhold til det forventede i samtidens film.

 

Filmmusikksidene:
Innhold
Om Komponister Gorbmans teori Frankenstein Laura King Kong Tatt av vinden Mickey Mousing Diligensen Nytt på 50-tallet Kontrapunktering Polarisering Polarisering 2 Anti-Gorbman Intertekstualitet 2001 (a) 2001 (b) Musikken styrer Musikk og lyd 1 Musikk og lyd 2 Musikk og lyd 3 Musikk og lyd 4
Mer etterhvert...

Klassisk filmmusikk -
Gorbmans 7 prinsippper:

1 Musikken er usynlig
2 Musikken er uhørlig
3 Musikken angir følelse
4 Musikken gir fortellermessige vink
5 Musikken skaper kontinuitet
6 Musikken skaper enhet
7 Ethvert av disse prinsippene kan brytes hvis det tjener de andre!