Filmmusikkomponistene - et kort tilbakeblikk

Mange filmer har en musikk som er svært god i seg selv, og som også er svært viktig for filmen. Filmer som King Kong (1933), Citizen Kane, Casablanca, Tatt av vinden, The Third Man, Vertigo, Psycho, Den gode, den onde og den grusomme, Gudfaren, E.T., Star Wars, The Lord of the Rings og mange flere kan takke komponisten for mye av sin kraft og sin suksess.

Vi skal se på eksempler på sentrale filmmusikkomponister og kikke på utdrag fra noen av filmene.

lije

Max Steiner
(1888-1971)

Max Steiner var født i Wien og utdannet ved musikkonservatoriet samme sted. Allerede 14 år gammel komponerte han en operette. Steiner introduserte den symfoniske filmmusikken, han etablerte den gjennomkomponerte musikken som et grunnlag for å binde sammen sekvenser av scener og han fant opp metoden med click-track for nøyaktig å kunne synkronisere musikken til filmens handling. Alle disse gjennombruddene kom med filmen King Kong i 1933.

Steiner skrev musikk til mer enn 200 filmer. To filmer som gjerne nevnes er Gone With the Wind (Tatt av vinden, 39) - et av de lengste musikalske partiturer til film og Casablanca (42).

Steiners stil bygger på forbilder som Mahler, Richard Strauss og Puccini. Hans viktigste forbilder var kanskje Wagner og ledemotivteknikken som et sentralt verktøy for å skape musikalsk form i filmene. Steiner knytter gjerne ledemotivene til filmens hovedpersoner.

Steiner utviklet også teknikken med å la musikken  flyte kontinuerlig forbi skifter mellom ulike kameravinkler og ulike scener. Dette kan gi økt sammenheng og kan hjelpe oss som tilskuere til å leve oss inn i filmens historie. Slik har han vært en læremester for alle senere generasjoner av filmmusikkomponister.

I King Kong er det egne ledemotiv for kjempeapen Kong, for den kvinnelige hovedpersonen Ann og for de innfødte på en fjern stillehavsøy. Alle de tre nevnte ledemotivene kan høres i løpet av det filmutdraget som du kan se her: [King Kong]

Her er også et utdrag fra Gone With the Wind. Det kjente ledemotivet i denne filmen er her ikke knyttet til en person, men til eiendommen Tara. Se filmutdrag her: [Tatt av vinden]

lije

Erich W. Korngold
(1897-1957)

Korngold var født i daværende Østerrike, nå Tsjekkia oghan kom til USA i 1924. Korngold skrev en pantomime, Der Schneemann, allerede 10 år gammel - og fikk denne oppført ved Wiener Hofoper i 1908 til stor begeistring. Han studerte komposisjon bl a med Zemlinskij, etter anbefaling fra Mahler. Korngold komponerte en rekke verk, kammermusikk, konserter og musikkdramatiske verk i en senromantisk stil. Operaen Die tote Stadt fra 1920 regnes som hans mest betydelige verk.

Korngold var sammen med Max Steiner en foregangsmann når det gjaldt å komponere musikk til film. I den senere tid har han også blitt anerkjent som en betydelig komponist av konsertmusikk.

Hos Korngold følger musikken nøye handlingen i den enkelte scene, både når det gjelder gestikk og uttrykk. Den er likevel såpass selvstendig at vi hos ham finner avsnitt hvor musikken uten videre kunne fungert alene. Et eksempel på dette er den dramatiske fektescenen i The Adventures of Robin Hood (38). Dette regnes gjerne som en av de mest spennende kampscenene i filmhistorien og det kan være vanskelig å konsentrere seg om musikken når man samtidig følger med på den dramatiske fektekampen. Men klarer man det, så vil man få med seg en musikk som samtidig er et av de mer virtuose og rytmisk komplekse orkesterpartier i den klassiske filmmusikken.

Kikk på et utdrag fra denne fektescenen fra The Adventures of Robin Hood. Her er all lyd tatt bort, bare musikken er igjen: [Robin Hood]

lije

Franz Waxman
(1906-67)

Waxman ble født i det som dengang var en tysk provins, men som nå er en del av Polen. Som så mange måtte han flykte fra Tyskland da nazistene kom til makten i 1933, først til Frankrike, senere til USA. Han arbeidet som filmkomponist allerede mens han bodde i Tyskland, men han har også komponert noe konsertmusikk. Det mest kjente er hans Carmen-fantasi for fiolin og orkester.

Som filmkomponist har Waxman vist stilmessig bredde, med impulser både fra klassisk tradisjon og fra jazz. Det er imidlertid den klassisk-romantiske orkestertradisjonen som står i sentrum i hans mektige og medrivende musikk til Bride of Frankenstein (35). Dessverre blir deler av det intrikate partituret nesten overdøvet av effektlyder i noen sentrale scener, noe Waxman selv beklaget. Her er et utsnitt: [Bride of Frankenstein]

lije

Alfred Newman
(1900-70)

Newman er amerikansk. Han startet sin musikalske karriere som vidunderbarn ved klaveret. Newman studerte komposisjon med bl a Schönberg. Newman hadde en stor produksjon i tillegg til at han også dirigerte ved en mengde filminnspillinger. Newman skrev musikk til mer enn 250 filmer.

Newmans musikk er av gjennomgående høy kvalitet og han behersket et stort spektrum av virkemidler. Basis for hans stil var kanskje Richard Strauss, men vi finner også spor av impresjonisme hos Newman. Et karakteristisk trekk ved Newmans stil - som han etablerer i stor grad ved hjelp av sin virksomhet som dirigent - er bruken av de lyse strykerne i meget høyt register. Vi hører også ofte et markant innslag av glissando i strykermelodikken. Dette klangbildet fikk tilnavnet 'the Fox string sound' etter det studioet hvor Newman for en stor del arbeidet. På denne måten er Newman i høyeste grad med på å prege bildet av filmmusikken i denne perioden, og dermed filmmusikkens historie. Et godt eksempel er dette avsnittet fra [The Hunchback of Notre Dame] fra 1939.

lije

Dimitrij Tiomkin
(1894-1979)

Tiomkin var født i St. Petersburg i Russland og studerte ved musikkonservatoriet samme sted. Tiomkins russiske herkomst er merkbar i musikken hans - og det at han gjorde seg spesielt bemerket med musikk til flere western-filmer gir disse filmene faktisk musikalsk sett et visst russisk preg.

Tiomkin startet som konsertpianist og dirigent i Europa før han slo seg ned som filmmusikkomponist i Hollywood på 1930-tallet. Tiomkin var en utpreget eklektiker som komponist, han kunne skrive i et utall av uttrykk og teknikker. Dette bidro kanskje til å gjøre ham til en av de mest benyttede filmmusikkomponistene på 1940- og 50-tallet. Tiomkins musikk er ofte melodiøs og han kombinerer elementer fra europeisk og amerikansk musikk, både klassisk, populær- og folkemusikk. Et eksempel på hans mange stiler og uttrykk er western-dramaet [High Noon] fra 1952.

lije

Miklos Rozsa
(1907-95)

Rozsa var født i Budapest, Ungarn, og studerte komposisjon ved musikkonservatoriet i Leipzig og direksjon i London. Han kom til Hollywood i 1940. Rozsa skrev en rekke verk av symfonisk og kammermusikalsk art parallelt med virksomheten som filmmusikkomponist. På samme tid var han også aktiv som pianist og dirigent. Etterhver ble han professor i komposisjon ved universitetet i Los Angeles hvor han var frem til 1965. Rozsas komposisjoner for konsertsalen har innslag av rytmikk og melodikk som er inspirert av ungarsk folkemusikk. Dette er imidlertid ikke særlig merkbart i filmmusikken.

Rozsa vil særlig bli husket fordi han var en av de første som introduserte et elektronisk instrument sammen med symfoniorkesteret: Theremin. Dette instrumentet - som var oppfunnet av russeren Leon Theremin og som var en forløper for våre dagers synthesizere - kan gi en merkelig, nesten overjordisk, klagende klang. I Hitchcocks psykiatri-eventyr Spellbound (1945) inngår klangen av Theremin som framtredende soloinstrument: [Spellbound]

Av andre filmer må nevnes spesielt Ben Hur (59) som senere har blitt et av forbildene for bl.a. John Williams med hans musikk til Star Wars (77)

lije

David Raksin
(1912-2004)

Raksins musikk viser innflytelse fra jazz og 'song-writers' som Kern og Gershwin, sammen med den tradisjonelle senromantiske orkesterstilen. Dette er tydelig i filmen Laura (1944). I det utsnittet som er med her er det også verdt å legge merke til hvordan musikken beveger seg mellom å være en symfonisk underlagsmusikk (ikke-diegetisk musikk) til å bli en musikk fremført av et lite kaféensemble i nærheten av scenens hovedpersoner og musikk som kommer fra en platespiller, en radio eller et danseorkester (diegetisk musikk). [Laura]

lije

Leonard Rosenman
(1924-2008)

Det var først på 1950-tallet at filmmusikken i Hollywood i noen grad tok i bruk de mer modernistiske virkemidlene som allerede lenge hadde vært sentrale i den klassiske konsertmusikken. En av pionerene for dette var Leonard Rosenman. Rosenman er tydelig inspirert av den andre Wienerskolen, særlig Alban Berg og Arnold Schönberg. Senere også komponister som György Ligeti. Schönberg bodde i Los Angeles, ikke langt fra Hollywood, fra 1934 til sin død i 1951. I denne perioden hadde han nær kontakt med filmmusikkmiljøet og mange av komponistene der var hans elever. Blant disse var Alfred Newman og David Raksin.

I Rosenmans musikk finner vi både sterke ekspresjonistiske innslag, og vi finner bruk av tolvtoneteknikk. De ekspresjonistiske trekk er tydelige i East of Eden (55), Rosenmans første film. Legg merke til scenen hvor Aron møter sin mor etter påtrykk fra broren Cal. [East of Eden]

Tolvtoneteknikken benytter Rosenman i The Cobweb fra samme år. Rosenman uttaler selv om hensikten med denne typen musikk i denne filmen: ".. jeg ønsket mer nevrose, mye mer av det indre hos personene, noe som etter mitt syn manglet i den ytre handlingen i filmen." Rosenman vil altså ikke begrense seg til å gjenspeile og understreke den visuelle handlingen i filmen - han vil føye til nye elementer for å vise noe som det visuelle ikke gjør.

lije

Bernard Herrmann
(1911-75)

Bernard Herrmann var en komponist med en svært særegen og karakterisk stil. På spesielt vis forente han modernistiske trekk med romantiske. Herrmann er også kjent for sitt samarbeid med Alfred Hitchcock gjennom flere år og flere betydelige filmer. Noen av disse filmene er nærmest utenkelige uten Herrmanns musikk. Musikken i noen scener er en hovedingrediens i det totale filmatiske uttrykket.

Herrmanns musikk er kjennetegnet ved en nitid motivbruk. I stedet for de lange, melodiske linjer som vi kjenner fra komponister som Steiner, Korngold og Newman, får vi her ofte en mosiakk-aktig tekstur med korte motiver som gjentas, viderespinnes og videreutvikles. Herrmann både bygger opp en atmosfære og skaper dramatisk spenning ved hjelp av slike korte motiver.

Citizen Kane (41), Orson Welles' berømte regidebut, representerer også Herrmanns debut som filmmusikkomponist. Her benytter komponisten sin ledemotivteknikk på helt spesiell måte: To ulike hovedmotiver gjennomsyrer filmen, og disse to motivene representerer to ulike trekk eller sider ved hovedpersonen Kane. Dette er en psykologisk ledemotivbruk som er svært uvanlig i film. Herrmann kom imidlertid ikke til å benytte ledemotivteknikken i noen særlig grad senere.

I åpningen av [Citizen Kane] blir de to motivene presentert.

Som eksempel på at Herrmanns musikk holder oppe en viktig del av det filmatiske uttrykket kan vi nevne et avsnitt fra Psycho (60).Dette er en bilflukt etter hovedpersonen Marions pengetyveri. Her er det musikken som gir kjøreturen den rette emosjonelle profil. Både Marions ansiktsuttrykk og bilens bevegelse gjennom regnværet er mangetydige og ikke helt ferdig formet i sitt uttrykk. Musikken derimot, er svært karakteristisk i sin lengselsfulle uro, og gir forløpet et klart uttrykk.

Her kan du se dette utdraget fra filmen [Psycho].

Herrmanns store allsidighet som komponist vises gjennom bl.a. i Vertigo (58) hvor musikken i avsnitt har klare paralleller til Wagners Tristan-musikk, i North by Northwest (59) hvor musikken peker framover mot den senere minimalistiske retningen innenfor konsertmusikk, og i Taxi Driver (74) med sin kombinasjon av modernistiske klassiske virkemidler og jazz-elementer.

lije

Elmer Bernstein
(1922-2004)

Elmer Bernstein gjorde seg bemerket i 1955 med musikken til The Man with the Golden Arm. På særdeles virkningsfull måte integrerer han her jazz-elementer i filmens musikk. Dette var riktignok ikke første gang dette ble gjort - men første gang et partitur med utstrakt bruk av jazz-elementer skulle få en slik stor innflytelse på ettertiden. Bernsteins hensikt med å bruke jazz som element i musikken her, var å skape en helt bestemt atmosfære - en atmosfære forbundet med storbyen, dens småkriminalitet, dens dramatikk og menneskeskjebner. Her er åpningen av [The Man With the Golden Arm]

lije

Ennio Morricone
(1928-)

Svært produktiv italiensk komponist - han har komponert partiturer til mer enn 600 produksjoner (film og TV) og et stort antall verk som klassisk konsertmusikk. Musikken til The Good, the Bad and the Ugly (66) er nyskapende og karakteristisk. I flere scener er det musikken som har en dominerende funksjon i den grad at seerens tidsopplevelse kan bli endret. Her er et lite utdrag fra [sluttscenen i The Good, the Bad and the Ugly]. Morricones musikalske inspirasjonskilder er så ulike som klassisk opera, samtidens pop og rock, og modernistiske retninger som bl.a. musique concréte.

Morricone samarbeidet nært med regissøren Sergio Leone. Ved et par av disse filmene hadde Morricone komponert og spilt inn mye av musikken på grunnlag av manuskriptet alene. Musikken ble deretter brukt direkte under innspilling av flere av scenene for å gi skuespillerene den rette stemning.

lije

Jerry Goldsmith
(1929-2004)

Goldsmith startet som elev av Miklos Rozsa midt i Hollywoods filmmusikalske tradisjon.

Goldsmith viser spesielt stor originalitet i sin orkestreringskunst og utnytter modernistiske virkemidler sammen med mer tradisjonelle. I Chinatown (75) benytter han en meget spesiell besetning: strykere, 4 pianoer, 4 harper, 2 slagverkere og en trompet. Denne besetningen muliggjør et tonespråk som utnytter mange av samtidsmusikkens virkemidler med stor stemnings- og spenningsskapende effekt. Eksempler på virkemidler er cluster-klanger, glissando på strengene i klaverene, demping av klaverstrengene med fingrene, con legno-spill hos strykerne og bruk av bue på vibrafon. Se på dette utdraget fra [Chinatown].

I Alien (79) innfører og integrerer Goldsmith på banebrytende vis elektronmusikkens klanger og effekter sammen med symfoniorkesteret. De elektroniske virkemidlene danner en organisk forlengelse hvor vi ikke lenger kan skjelne det akustiske fra det elektronisk skapte eller det elektronisk bearbeidetet. Her er et utdrag fra åpningen av denne filmen: [Alien]. Med unntak av et kort avsnitt er her all annen lyd enn musikken fjernet for å gi et best mulig inntrykk av hvordan dette er komponert.

lije

John Williams
(1932-)

John Williams er en av nyere tids mest kjente filmmusikkomponister. Dette skyldes ikke minst hans viktige bidrag til to av tidenes mest populære filmserier, Star Wars-serien og deler av Harry Potter-serien.

I tillegg til disse to seriene har Williams produsert udødelig musikk til kjente filmer som Jaws (Haisommer) (75), Close Encouters of the Third Kind (77), Raiders of the lost Ark (81) og E.T. The Extraterrestrial (82). Rregissøren bak disse, Steven Spielberg, har uttalt at "E.T. er Williams' musikk". Og: ".. John Williams has been an immeasurable creative force in all of my movies. This should be obvious to anyone who realized that John [Williams] was the voice of 'Jaws', the soul of the mothership form 'Close Encounters of the Third Kind' and the furious heartbeat from which 'Raiders of the lost Ark' flowed. [...] John Williams is 'E.T.'" Her er en artig filmsnutt hvor filmen E.T. blir vist på et lerret mens et symfoniorkester i salen spiller filmmusikken og blir dirigert av komponisten: [E.T. - konsertversjon]

Williams er selvsagt velkjent for musikken til Star Wars (77) og de etterfølgende filmer i samme serie. Star Wars har en lengde på 121 minutter, og av disse er 88 minutter dekket av Williams' briljante partitur. Her kan det knapt snakkes om 'bakgrunnsmusikk', musikken er konstant et fremtredende element, nesten helt sidestilt med de visuelle elementene og med dialogen. Dette partituret bygger på mye av den klassiske filmmusikktradisjonen, spesielt Wolfgang Korngold og Miklos Rozsa. Det representerer også en renessanse for den store, romantiske og gjennomkomponerte filmmusikken og for filmen som multimedie-verk, som Gesamtkunstwerk i Wagners tradisjon. Samtidig er Williams moderne i sitt tonespråk, når det kreves av situasjonen.

I tillegg til filmkomponister som Korngold og Rozsa har Williams tydeligvis hentet impulser fra såvidt forskjellige komponister og stilretninger som Ravel, Bartók, Prokofjev, Stravinskij og klangflatekomponister som Ligeti og Penderecki. Sammen med Jerry Goldsmith har John Williams mye av æren for å gjenreise den store symfoniske tradisjon som en sentral del av vår tids filmatiske uttrykksverden - fra slutten av 70-tallet og frem til idag.

Her er et utdrag fra helt i starten av Star Wars, hvor også et par sentrale ledemotiver blir introdusert: [Star Wars]

lije

Noe av det fascinerende med filmmusikk er at den befinner seg i en nærmest ubrutt tradisjon fra senromantikk og fram til idag. Det er nå et stort antall komponister som skriver flotte partiturer for film, og felles for disse er svært solide håndverksmessige ferdigheter. Spesielt imponerende er det at så mange behersker et utall stilarter og teknikker - tilsynelatende med største letthet. Hos en og samme komponist - og i en og samme film - kan vi finne spenn fra klassisk-romantisk orkestermusikk til musikalstil og modernistiske virkemidler, ulike genre og besetninger innen jazz og ulike stilretninger innen rock. Mange komponister har også en særegen, personlig stemme og evne til å produsere tematiske og nyskapende uttrykk.

Noen få eksempler tas med her til slutt, men mange andre kunne også med like stor rett tas med!

Som et eksempel på en komponist med en særegen stemme kan nevnes den kanadiske komponisten Howard Shore som de fleste leserne av denne siden vil kjenne fra den følelsesladde og uunværelige musikken til trilogien The Lord of the Rings. Shore viderefører i sin musikk til trilogien ledemotivteknikken som strekker seg tilbake til filmmusikkens barndom og til Wagner. Kikk på et lite utdrag fra The Fellowship of the Ring (Extended Ed., 2001-02) hvor han demonstrerer hvordan hans interesse for folkemusikk og middelaldermusikk tilfører et modalt melodisk og harmonisk preg: [Fellowship of the Ring]. Minst like interessante er andre arbeider av Shore hvor han viser mer modernistiske sider. Spill et utdrag fra [Seven] (1995). Her kombinerer Shore et stort symfoniorkester med 6 slagverkere som spiller med ulike buer på gonger og symbaler. Orkester- og slagverksklangene kombineres videre med konkrete lyder fra industri og andre omgivelser, tatt opp og bearbeidet elektronisk og transponert ned i toneleie. I dette avsnittet benytter Shore en slags minimalistisk klangflateteknikk sammen med tradisjonen fra musique concrète, i andre deler er Seven preget av en mer neo-klassisk stil.

Mange filmkomponister er også påvirket av den minimalistiske komposisjonsretningen fra 1960- og 70-tallet. Slike stiltrekk, basert på gjentakelser og langsom harmonisk puls, finner vi ofte i filmmusikk, gjerne i kombinasjon med helt andre teknikker. Eksemplet her er hentet fra filmen Batman Begins (2005), hvor partituret er et samarbeidsprosjekt mellom tyske Hanz Zimmer og amerikanske James Newton Howard, to meget allsidige komponister som begge alltid produserer musikk som er verdt å merke seg. Her er det som i mye nyere filmmusikk et intimt samspill mellom synth og symfoniorkester. Se på litt fra [Batman Begins].

En komponist som gjerne lager musikk til action-filmer og som kjennes igjen ved hyppig bruk av svært dissonerende akkorder og klangflateteknikk er amerikanske Marco Beltrami, i sin tid student hos Jerry Goldsmith. I tegneserieadaptasjonen Hellboy (2004) slår han til med fascinerende orkester-, kor-og synth-musikk fra første til siste sekund i filmen og han nøler ikke med å komponere storslagent, 'Wagnersk', samtidig modernistisk. Orkestreringsteknikken er imponerende: [Hellboy].

Et eksempel på komponister som føler seg hjemme i den europeiske, klassisk-romantiske tradisjonen og som lager vakre og melodiøse partiturer, er den franske Alexandre Desplat, student av bl.a. Yannis Xenakis. Her er et utdrag fra [The Curious Case of Benjamin Button] fra 2008. Desplats stil kan karakteriseres som neo-romantisk, en stil som dukker opp i større eller mindre grad hos mange komponister på 2000-tallet.

Til slutt et eksempel på en komponist som behersker en usannsynlig mengde ulike stilarter og teknikker. Den britiske John Powell følers seg tydeligvis like hjemme i den klassisk-romantiske orkestermusikken og i tradisjonell musikal-stil, som i en mengde former for jazz og rock. I et par korte avsnitt fra Robots (2005) er han i rask rekkefølge innom en hel del av disse stilene, og overgangene er nesten umerkelige. Elegant gjort! [Robots].


Filmmusikksidene:
Innhold
Om Komponister Gorbmans teori Frankenstein Laura King Kong Tatt av vinden Mickey Mousing Diligensen Nytt på 50-tallet Kontrapunktering Polarisering Polarisering 2 Anti-Gorbman Intertekstualitet 2001 (a) 2001 (b) Musikken styrer Musikk og lyd 1 Musikk og lyd 2 Musikk og lyd 3 Musikk og lyd 4
Mer etterhvert...